Hei.Eg lura ¨på om det er nokon som har erfaring med barnevernet?Eg er ei mamma som er blitt fratatt barna mine,no har eg kjempa i over 1 år for å få dei tilbake.Eg hadde psykiske problem,men no går det bedre.Kan nokon hjelpe meg med gode råd og oppmuntring.Eg føler meg liten og aleine mot barnevernet.........

jeg er snart 17... og vært i barnevernet siden 2008.... har erfaringer både på godt og vondt... jeg derimot skal og vil vekk fra mine foreldre men

Har ingen erfaring med barnevernet.Men jeg har tenkt på at det må være hard å bli fratatt ungene uansett, pga psykiske problemer eller rusproblemer.Tror de grunnene ofte er vanelige.Om du ikke har gjort annet enn å ikke klart å ta vare på dem en periode, så håper jeg du får kontakt med de igjen og får de hjem om du føler du klarer deg bedre nå.

barnevernet gjør det som regel av en god grunn pga fylkesnemda ikke godtar med mindre det er gode grunner. men om du nå er bra eller hva som var problemet. og du kan bevise det og at du har fått hjelp og får hjelp osv.. så kan du be barnevernet om og få ungene tilbake.. da vil det kanskje bli rettssak... men da kan du bevise at du har det bra og er sterk nok til og få igjen ungene dine.. om ungene dine er over 15. har de også mye og si i saken

Jeg har endel erfaringer med barnevernet. Er nå snart 19 år, og har vært under barnevernet i snart 6 år. Jeg forstår enda ikke hva barnevernet tenker med til tider.

Jeg forstår følelsen av avmakt i forhold til Barnevernet. Jeg har selv vært i kontakt med dem ved to anledninger. Begge gangene på eget initiativ. Siden vi i perioder er mye syke, har vi villet høre om muligheten for avlastning med barna.
Den første gangen gikk kjempefint. Saksbehandlerne var koselige, imøtekommende og forståelsesfulle. Og vi fikk tilbud om tiltak.

Den andre gangen noen år seinere var det noen andre saksbehandlere som fra første stund ikke innbød til tillit. På det første møtet gikk hun ene gjennom plansjen med hvordan gangen i saksbehandling hos Barnevernet foregår. Hun tegnet en imaginær sirkel med blyanten sin rundt "Omsorgsovertakelse" mens hun kikket ondskapsfullt på meg. Hun målte meg opp og ned med blikket, og viste tydelig at hun ikke likte meg. Jeg ble livredd!

Det var jeg som fikk brevet med innkalllelsen siden det var jeg som primært hadde søkt om hjelp. På brevet stod bare mitt navn, men likevel sa hun på det første møtet at de så "svært alvorlig" på at mannen min ikke møtte opp.

I møte med barnet mitt, var hun noe så overdrevent falskt hyggelig, og smilte og gjorde seg til i stemmen når hun snakket med henne. Nesten babyspråk selv om jenta var ganske stor. Meg bare så hun på med likegyldig, nedlatende blikk. Sa aldri hadet til meg, bare til jenta mi. Hun innbød aldri til tillit.

For å danne et godt grunnlag for samarbeid mellom Barnevernet og foreldrene, er det jo veldig viktig med tillit. Og det grunnlaget med tillit er det DE som må skape. Jeg er engstelig av natur, og jeg ble rett og slett så redd for henne at jeg ikke turde å åpne meg og fortelle om ting. Så denne gangen fikk vi ingen hjeIp. I avslutningsrapporten stod det at vi ikke ville samarbeide med dem. (I virkeligheten var det jo det at vi ikke turde, og det faktum at det var de som ikke gjorde noe forsøk på å samarbeide med oss). Heldigvis gikk alt fort for seg, så i løpet av tre måneder var de ferdige med "utredningen" som altså ikke endte med noe tiltak av noe slag.

Jeg tror rett og slett at vi kom ut for en psykopat av en saksbehandler i Barnevernet. Jeg er veldig forsiktig med å kalle folk psykopater, men når det gjelder denne dama er jeg ganske sikker.

Dessverre er det noen sånne typer i maktposisjoner/maktyrker. De søker seg til jobber hvor de kan herse med folk som de vil, skremme folk, og vise dem "hvem som er sjefen" og understreke med sin væremåte at du er dritt og ingenting, og at det er de som har makta, og at du ikke har noe du kan stille opp med.

En forelder er i en sårbar situasjon når en tar kontakt med barnevernet for å få hjelp. Etter min mening skal en da bli møtt med forståelse, litt medmenneskelighet og få følelsen av trygghet. Det bidrar til tillit som til slutt skaper en god plattform for samarbeid.

Nå kjenner jo ikke jeg deg eller saken din, men tenk litt igjennom om du kanskje har vært utsatt for en psykopat. Dessverre er det ikke stort å få gjort med det. Jeg tør ikke engang sende inn klage på den saksbehandleren vi hadde, fordi jeg er redd hun da kommer til å hevne seg og opprette ny sak på eget initiativ som ender med omsorgsovertakelse. Sånn makt har de altså. Helt forferdelig!

Nå som du er bedre igjen, håper jeg ting vil ordne seg til det beste for deg og barna. Det hjelper kanskje om du får en sakkyndig uttalelse fra lege/psykiater/psykolog om at du nå er friskere etter slik og sånn behandling, og at du nå kan greie å ta vare på barna dine igjen. Ønsker deg masse lykke til!

Jeg ser tråden er litt gammel, men lurer igrunn på hvordan det går med deg og eventuelt om du har kommet noe lenger med tanke på å få barna dine tilbake?

Veldig flott svar du fikk her - det finnes faktisk psykopater i dette yrket også, og jeg kan skrive under på at de finnes. Helt forkastelig og vanvittig energi-tappende. Livet blir ikke helt det samme etter et skikkelig dårlig møte med barnevernet.

Ta gjerne kontakt om du ønsker det :)