I disse dager utfører Mental Helse og NAV en undersøkelse vedrørende arbeidsliv og psykisk helse. Undersøkelsens formål skal i utgangspunktet være å bidra til å lette adgangen til arbeidslivet for personer med psykiske plager. I den forbindelse er det fristende å lufte noen erfaringer vedrørende nettopp NAV. Dette er nemlig en etat som på langt nær alle oppfatter som noen konstruktiv medspiller i en rehabiliterings prosess, heller tvert om kan etatens praksis føre til både avmakt, fortvilelse og resignasjon. Til en forsterkelse av sykdomsbilder og lidelse.

Selv har jeg 10 års universitets utdannelse innenfor diverse samfunnsvitenskapelige områder, de siste 10 årene har jeg pendlet mellom arbeidsliv og trygdesystemet,uten noen gang å ha fått en adekvat og strukturert attføringsplan. En lite missunningsverdig situasjon når man oppe i det hele fremdeles har arbeidsevenen noen lunde inntakt, diagnosen er reaktiv depresjon. Jeg var i utgangspunktet ansatt, og utdannet for undervisnings sektoren, videregående trinn, men ble offer for det man må kunne anta var en utstøtingsprosess, og jeg har aldri fått noen som helst begrunnelse for at jeg utestenges fra arbeidslivet, hva mine behandlere velger å definere som en ren Kafkaprosess. Mest sannsynlig er det å anta at det må ha sin bakgrunn i rykter om min helsetilstand. I en sektor med knivskarp konkurranse om jobbene brukes ofte et hvert middel, deriblandt rykter.Det er for så vidt den sektorens sosiokulturelle tilstand. Det vet en hver som har arbeidet innenfor skoleverket.Med andre ord kan vi snakke om ren diskriminering. Jeg hadde imidlertid aldri problemer i mitt arbeide på noen måte, på mitt fagfelt blir jeg vel både ansett som kunnskapsrik og dyktig.
Resulatet ble lang tids ledighet, man ble tvunget inn i dårligere betalte jobber, fortrinnsvis innefor helse og sosialsektoren, der man heller ikke fikk bruke sine kvalifikasjoner.Dette gikk både på egen verdet, altså selvfølelsen, og rettferds sansen løs. Resultatet ble en forverring av sykdomsbildet, mye på grunn av at man aldri fikk noen klarhet eller grunngivning for den utstøtingen man var blitt utsatt for.

Vel nok om det, jeg havnet under attførings regimet i NAV, og vondt ble ti ganger verre. Der forsøkte man å få undertegnede over i yrker med lav lønn og uten muligheter for å anvende fagkunnskapen, noe som gjorde meg kritisk syk, og i sterk grad forverret både helsetilstand og livskvalitet seg betraktelig, man følte at man mistet ære og verdighet, at ens liv og livsinnhold skulle utraderes. Resultatet måtte unektelig bli konflikt.
NAV nektet å sende meg på videreutdanning på høyskole eller universitet med den begrunnelse at jeg allerde hadde utdanning, det var vel og bra, men ikke høyere utdanning for et nytt yrke, i en ny sektor.Det må da strengt tatt være bedre å sette folk på skolebenken, enn i ulønnet praksis,( begynner de å snakke om planløse prakisplasser, uten struktur, så styr unna, det er mitt råd) med minimale arbeidsoppgaver, uten utsikter til lønnet arbeid. I det minste i alle fall rent helsemessig.

Igjen et eksempel på NAV tankegangens destruktivitet.Dette med formålsløse praksisplasser gir meg en assosiasjon til en gammel tradisjon i norsk kultur. I tidligere tider plasserte man de som fallt utenfor, ofte mennesker med psykiske problemer, på gardsbruk og lignende, i dag plasserer de norske samfunnet dem på formålsløse praksisplasser, på oppbevaring. Men slik jeg ser det er prinsippet i sin substans det samme, altså en oppbevaring av mennesker. Jeg tor nok at går man inn i denne materien, med menneske med psykiske plager, og deres plass i samfunnet, så konfronterer man nok, om man "skraper i lakken", med den histroiske kulturbaserte menatlitet, med historiske eller antikvariske holdninger. I hvor stor grad gjenspeiler de seg, selv i vår moderne tid, i samfunnets syn på, og behandling av, mennesker med psykiske lidelser ?

Men tilbake til mine NAV erfaringer.Med andre ord etaten og dens saksbehandlere krevde i realiteten at undertegende skulle de-klassere seg selv. Hvorfor ? For de jeg hadde en psykisk lidelse ? Da skal man altså etter NAVs tankegang fratas en hver verdighet ? Hvor er begrunnelsen for en slik starategi ? Skolesktoren har aldri gitt noen begrunnelse, den nekter faktisk å gjøre det. På hvilket grunnlag krever da NAV at undertegnede skulle de-klassere seg selv ?

Det er det jeg imidlertid spør meg om ,rent saksbehandlings og vedtaksmessig, siden skoleverket aldri har grunngitt at man stillt og rolig ble oversett hver gang man sendte en søknad. Er det et godt nok grunnlag for NAV til å bedrive de-klassering?Burde man strengt tatt ikke ha blitt oppmuntret og hjulpet til å kunne få fortsette i sitt tidligere yrke ?Med andre ord her gjør NAV seg til en part i en sak som i utgangspunktet, rent arbeidsrettsmessig er særdeles tvilsom. Nei, her er unektelig noe med holdningene til disse NAV ansatte.Bedrives det saksbehandling ut fra synsing eller "magefølelse" ?
Har man utdannelse så er det et helvete å ende i NAV systemet. Hvorfor skal denne organisasjonen drive mennesker inn i fornedrelse, ha som målsetting å attføre de til dårligere betalte jobber, berøve folk ære og verdighet? Jeg er ikke alene som er i en slik situasjon, som har blitt offer for denne destruktiviteten, dette forkvaklede menneskesynet, som har sin opprinnelese i intet annet enn sosialdarwenisme.Og så når det kommer til stykket har de heller ikke som oftest de lavstatus jobbene å tilby som de har "attført" mennesker til. Altså den toltale destruktivitet ! Enkelte har har fått forverret sin helsetilstand nettopp grunnet NAVs holdninger og praksis, jeg kjenner selv eksempler på det. Og når de har tatt fra mennesker ære og verdighet, ja da toer de sine hender og overfører dem til uføretrygd.

En annen ting er at vi, klientene, er rettsløse i et system der det treffes subjektive skjønnsavgjørelser, vi har ingen ombudsmann eller ombudskvinne.Vi har for disse byråkratene opphørt å være menneskeskjebener av kjøtt og blod, vi har blitt nettopp klienter, av humanisert og tingligjort. Vi blir overlatt til selv å kjempe mot systemet, og for vår egen verdighet, og man kjemper helt til man tømmes for krefter. Dette er intet annet enn et avskyelig system, som i relaiteten blir den manifesterte menneskeforakten bak samfunnets hykleri om toleranse og innkludering.

Jeg er utdannet lektor, og mine leger sa rett ut at det jeg var offer for var regulær utstøting, men NAV ser heller ut til å ville strø sand på det modus operandi en annen offentlig etat, altså fylkeskommunen bedriver. Så da satte de meg derfor på såkaldt praksisplass, en arbeidsmetode det har gått innflasjon i å bruke innenfor NAV. Jeg måtte selv løpe på byen for å skaffe meg plassen, og det er ikke lønnet arbeid, heller ikke med utsikter til å bli lønnet. Joda, der har vi altså NAV. Selv vurderer jeg faktisk å søke uføretrygd fremfor å bruke krefter på dette idiotsytemet. jeg kommer aldri til å oppgi egen verdighet for å tekkes "gribbene" i systemet.Beklager å måtte si det, men jeg får personlig en flau smak i munnen når noe skal gjennomføres i sammarbeid med NAV. Det er definitivt noe galt med holdningene i den organisasjonen, og enqetten som utfylles i nevnte udersøkele berører da også i liten grad NAV og NAV ansattes holdninger, og de tilbud de gir.

Mental Helse bør vel også spørre seg selv om starategien er den rette, om det er formålstjenlig å følge en harmoni modell fremfor en konflikt tilnærming overfor NAV systemet.Begynner ikke tiden for dialog å renne ut ? All den tid dialogens praktiske resultater uteblir ? Bakgrunnen for at jeg sier det er faktisk at mennesker daglig ødelegges i dette systemet, og hvor lenge skal man sitte rolig å se på det? En annen ting er at en del av denne problematikken, altså få psykisk syke og andre utsatte grupper i arbeid delvis kunne løses gjennom et kvoterings system i arbeidslivet.At dette nok kan sies å være nødvendig viser faktisk empirien i seg selv. Vi har pr. dags dato vel 20 000 ledige stillinger, og noen av seksti tusen ordinære arbeidsledige. Hos myndighetene står nok disse unektlig først i køen, om vi ser bort fra den politiske svadaen. I tilegg har vi 350 000 på uførepensjoner, mange sikkert med arbeidsevner inntakt. Tallene er etter mitt syn klare, det er simpelthen ikke nok jobber tilgjengelig i det norske samfunnet. Pr. dags dato, tenger ikke det norske samfunn særlig mer arbidskraft. Arbeidslivet av i dag er en brutal kamp om jobbene, der de svakeste, de av oss med lyter støtes ut til et liv på trygd, det er egentlig den brutale sannheten ingen vil snakke om. Hvor lang tid skulle det ta myndighetene å opprette 150 000 nye stillinger ? Det er i sannhet et langtidsprosjekt ! Det som irriterer er all savdaen om å få oss i arbeid, og hvilket arbeid, prat som aldri leder til annet enn hyklersk svada fra våre myndigheters side. Sysselstettingstallene taler jo sitt tydelige språk. Med andre ord NAV og politikerne taler mot bedre vitende. Er slik svada et tegn på respekt eller det motsatte ? Dialog for dialogens egen del fører ingen vei, i alle fall ikke når temaet er menneskeskjebner, da burde faktisk tiden være inne for prinsipper. Etter mitt syn har myndighetene og deres etater, i første rekke NAV, fått sine muligheter via dilog. Resultatene viser vel strengt tatt at dialogen ikke har ført frem.

Slik fungerer samfunnet, bak den idelle retorikken, der råder kun makten, og den gir skjelden etter før den settes under press .Slik har det vært til alle tider. Man må lære seg å se bort fra ordene, de svulstige humane proklasmasjoner som politikere og også etater elsker å lire av seg, og heller vurdere de praktiske resultatene, for de taler mer enn ordene.Kravet må faktisk være at myndighetene faktisk gir klarere retningslinjer for NAV, fører kontroll, og iverksetter tiltak for å styrke klientenes rettigheter.
Hva angår selve sysselsttings politikken for utsatte grupper ere den så fungerer den ikke, og man kan spørre seg om den noen gang har gjort det, og der har vært noen rell politisk vilje.
Altså vi kommer ikke i arbeid med mindre vi kvoteres. Men dette nekter både myndigheter og vel også fagbevegelsen å gå med på.Personlig tror jeg ikke på vesentlige endringer i sysselssettings situasjoenen for disse gruppene, før nettopp et slikt system i en eller annen form innføres. Men så vidt jeg vet har på den annen side allerede flere land et slikt system, i en eller annen form. Har mental helse utredet dette ? Har man sett på resultater fra utlandet ?

I realiteten eksisterer det i dag et "aphartaid system" i norsk arbeidsliv, der mennesker med de forskjelligste lyter kynisk støtes ut, uten at det får videre konsekevnser. NAV gjennom sine rehabeliterings og attførings strategier bidrar utvilsomt til å legitimere de fordommene som finnes ute i arbeidslivet, ja kansje heller i sitt modus operandi blir en gjenspeiling av disse.
Mental Helse burde nå kansje i større grad faktisk konsentere seg om kampen mot diskriminering, for psykisk syke er faktisk en av de få gruppene i dette landet i dag som beklagelig vis, i realiteten, kan diskrimineres uten at det medfører koneskvenser !

Det sier faktisk mer enn ord noe om myndighetenes respekt for mennesker med psykisk plager, kan man da egentlig forlange noe mer fra en offentlig etat som NAV ? Med andre ord det som ligger foran kan ikke bli stort annet enn en hard og bitter kamp mot diskriminering. Andre utsatte og diskrimninerte grupper i samfunnet har kjempet sine tidligere, kansje det nå burde være vår tur ? Det må bli slutt på at vi "står med lua i handa" overfor myndigheter og deres etater for å få den respekten vi som mennesker har krav på !

Jeg frykter derfor at denne undersøkelsen langt på vei vil bli en undersøkelse på NAVs premisser. Man burde i stedet for å anvende en kvantitativ metode, ha anvendt en kvalitativ, med omfattende dybdeintervjuer. Og for all del en undersøkelse i regi av Mental Helse, uten NAVs medvirkning. Man skal aldri konkludere på forhånd, men jeg tror muligens resultatet ville ha blitt et annet enn hva dere får. Men man kan så klart håpe på det beste !

Avslutningsvis. Er det noen som har lignende erfaringer med NAV systemet ? I så fall del dine erfaringer. Hva gjelder denne innstitusjonen og vårt forhold til den så har vi kun oss selv å stole på, og forholde oss til !