Dette er tittelen i nettavisen fra statskanalen i dag.

En britisk psykiatri-forsker som tør å si sin ærlige mening. Hun mener at pillene skader både kropp og sinn. At når vi blir opplært til å gå til legen for å få enda flere piller når noe i livet går galt, så blir vi tilslutt en gjeng med hjelpeløse individer.

Forskeren peker på andre ting en kan gjøre, som en kan gjøre selv. Dette står beskrevet i artikkelen. Det er visst ikke lov å henvise til noen annen nettside her på siden, men et tips for å finne artikkelen er å tenke på hvem som startet TV-sendinger her i landet og søke på overskriften.

Som legen påpeker et annet sted i artikkelen, så blir det feil å si at antidepressiva ikke kan være til hjelp overhodet. Det er klart et problem at leger tyr til medisinsk behandling som det første og beste, og at de overmedisinerer og lar være å følge opp pasienten skikkelig eller henvise til terapi i stedet for/ i tillegg. Det kommer jo helt an på hva slags depresjon det er snakk om og hva som er den bakenforliggende utløserfaktoren.

Jeg har gått på antidepressiva i perioder selv, og det har jo helt klart hatt en veldig merkbar effekt i form av at jeg ble påfallende emosjonelt nummen. Det er ikke en tilstand jeg foretrekker å være i, men det har hjulpet meg gjennom det der og da.

Aha, så effekten av antidepressiva er å sløve pasienten så den ikke gjør noe overilt, i motsetning til å bedre den depressive tilstanden? Bedringen må en finne andre måter for å få til?

Nei, det er ikke sånn at alle deprimerte som begynner på antidepressiva står i fare for selvmord, men folk kan ha det ille nok likevel. Det psykiske presset har gjerne bygget seg opp over tid, og det kan være en langdryg prosess å komme til en psykolog, ikke minst en kompatibel psykolog. Derfor kan antidepressiva være til hjelp for å ta brodden av det verste.

Det varierer uansett fra person til person hvor god effekt de opplever av både medisin og terapi, så hva som er best egnet i lengden er helt individuelt. Det er heller ikke sånn at alle som går på antidepressiva blir like emosjonelt flate av det, fordi det også varierer. Noen opplever hovedsaklig at det gjør dem mer stabile, så de kan fungere i hverdagen igjen.

Det den britiske psykiatri-forskeren nevner er egentlig et velkjent faktum blant mange psykologer - men legemiddelindustrien, samt leger, forteller ikke om denne siden av saken, fordi det er fordelaktig FOR DEM at pasienter går på medikamenter.

(Fordelen for dem er at legemiddelindustrien tjener enormt mye penger på det, og at legene kan behandle mange pasienter på en gang. Det handler altså om kvantitet for dem - og ikke om kvalitet for pasienten.
Men til legenes forsvar så er det sikkert mange leger som har blitt altfor indoktrinerte av legemiddelindustriens forskning, som ikke har undersøkt studiene nøye - slik en forsker SKAL gjøre. For hvis de hadde gjort det så hadde de sett problemet med legemiddelindustriens "forskning". Så mange leger anbefaler nok medikamenter med god samvittighet av den grunn.)

Jeg har skrevet flere kommentarer til folk her på forumet om medikamenter, hvor jeg ganske utfyllende forklarer sannheten om medisinering. En slik kommentar jeg skrev til noen er f.eks. denne angående anti-psykotika (men det samme budskapet er like gjeldende for anti-depressiva og medikamenter mot angst):

_ _ _


Ut i fra det jeg har hørt fra en psykolog om både anti-depressiva og anti-psykotika, samt lest om anti-depressiva i kontroversielle artikler om det; så bør slike midler være absolutt siste utvei - eller hvis man har et veldig sterkt akutt behov for det.

Det som ofte skjer når man tar anti-depressiva er at man blir mer emosjonelt ustabil i starten, og deretter forblir emosjonelt ustabil så lenge man går på anti-depressiva - eller at man etter hvert blir emosjonelt lammet/nummen og ikke føler noe særlig generelt, så lenge man går på anti-depressiva. Ingen av disse alternativene er særlig gode tilstander å være i.
(Det er også mulig at anti-depressiva har positiv effekt eller ikke har noen effekt i det hele tatt, men de resultatene ser ut til å forekomme sjeldnere.)

Det som ofte skjer når man tar anti-psykotika er at man blir mer mentalt stabil i starten, men at man deretter blir mentalt verre enn det man var før man tok anti-psykotika.
Med andre ord: Har man psykoser før man tar anti-psykotika, så kan disse psykosene avta i starten av behandlingen med anti-psykotika. Men etter en stund kan psykosene bli verre enn noen gang tidligere. For å sitere en pasient som tok det: "Anti-psykotika er rein jævelskap!"

Årsaken til disse uforutsigbare effektene er at ingen "eksperter" egentlig har peiling på hva disse medikamentene egentlig gjør med hjernen. Det er basically "hit and miss"; et sjansespill. Det er "kjemisk lobotomi".
På den annen side er det et veldig praktisk behandlings-tilbud å bare kunne gi folk piller framfor og faktisk forsøke å fikse dem (som er mer tidkrevende for behandlerne).

Det som mest sannsynlig egentlig skjer når man tar slike medikamenter, er at reseptorene som mottar signaler i hjernen, oversvømmes med stoffene i medikamentene, slik at det "pakker seg". Det resulterer dermed i emosjonelle svingninger/ustabilitet i starten av behandlingen, siden reseptorene blir mer sensitive i et forsøk på å tilpasse seg den nye svekkede signal-overføringen (grunnet alt pakket som hindrer signalet fra å kunne overføres på den lette måten det vanligvis pleier). Og etter hvert som tiden går, så forer man disse over-sensitive reseptorene med mer og mer av stoffet, som medfører at reseptorene pakker seg mer og mer, som medfører dårligere og dårligere signal-overføring - som dermed resulterer i verre og verre symptomer (avhengig av type medikament man tar), fordi reseptorene bare gjør seg mer og mer sensitive, samt at signalet må være sterkere og sterkere for å kunne kompensere for all tett-pakkingen rundt reseptorene.
Resultatet er at det som før krevde et svakt signal for å kunne overføres til reseptorene, krever nå et sterkt signal for å kunne trenge igjennom til reseptorene + at resepoterene i seg selv har blitt så over-sensitive at hver lille signal-overføring gir kraftigere effekt. Resultatet av alt dette er at reseptorene mottar altfor kraftige signaler, som fører til verre psykoser/depresjon/angst og emosjonelle svingninger, eller emosjonell lammelse (avhengig av hvor mye pakk som legger seg på reseptorene, samt type medikament).

Dette er også årsaken til at man MÅ trappe ned medisineringen gradvis hvis man ønsker å slutte med medisinene - ettersom medisineringen har skapt den følgende situasjonen i hjernen:
Det er som hvis man blokkerer den ene enden av en vannslange (som symboliserer pakket rundt reseptorene i hjernen), samtidig som man skrur vannkranen på fullt og dermed får full vannstyrke (som symboliserer hjernens forsøk på å kompensere for blokaden). Hvis man fjerner blokaden altfor brått, fosser vannet ut for full guffe med all sin kraft. Det samme fenomenet forekommer i hjernen hvis man slutter med medisinene altfor brått (fordi det fjerner plakket rundt reseptorene altfor brått - som dermed lar det overdrevne/over-produserte signalet få "fosse ut" for full guffe mot de over-sensitive reseptorene).

Hvis du vurderer å ta slike medikamenter, så MÅ du snakke med en psykolog om det - og IKKE en lege eller psykiater. De har vidt forskjellig tilnærming til årsak og behandling av psykiske lidelser, og gir dermed vidt forskjellige forklaringer og råd til pasienter. Psykologer søker primært å løse problemet tankemessig; psykiatere og leger søker primært å løse problemet ved bruk av medikamenter. Psykologer ser primært på psykiske lidelser som tankemessige problemer (som vanligvis er den riktige årsaken); psykiatere og leger ser primært på psykiske lidelser som medisinske problemer (som vanligvis er feil årsak). Dermed har de også forskjellig tilnærming (riktig/feil tilnærming) til de psykiske lidelsene.

Vet jeg kanskje gjentok meg selv et par ganger her, men jeg skrev alt veldig fort. Så det får heller bli litt kronglete lesing. Men du forstår poenget mitt hvert fall :)



PS: Bivirkningene er mange og varierer fra ingen, til milde, til alvorlige. Man kan f.eks. få hjerneskade av disse medikamentene hvis man er uheldig - som er nettopp fordi ingen virkelig veit hva de driver med når det gjelder slike medikamenter. De baserer seg på studier som er nøye utplukket for å vise god effekt, og ekskluderer alle de andre studiene (som utgjør majoriteten av studiene) som viser ingen effekt (sammenlignet med placebo) eller forverrende effekt.

Oppsummert er det altså langt flere potensielle ulemper enn fordeler ved å ta slike medikamenter. De fleste menneskers hjerne er egentlig helt frisk; de bare bruker den feil. Derfor bør man kun ta slike medikamenter hvis det er et absolutt behov for det.

_ _ _

Det er helt rimelig å generelt prøve terapi før noe annet, men folk kan ikke alltid vente med å snakke med psykolog om bruk av antidepressiva hvis behovet er akutt, fordi det gjerne tar tid å få time, pluss at man ikke er garantert en optimal behandler og kanskje må bytte flere ganger før det begynner å hjelpe.

"Men folk kan ikke alltid vente med å snakke med psykolog om bruk av antidepressiva hvis behovet er akutt, fordi det gjerne tar tid å få time, pluss at man ikke er garantert en optimal behandler og kanskje må bytte flere ganger før det begynner å hjelpe."

Jepp, sant det. Det er en av grunnene til at jeg skrev, "Derfor bør man kun ta slike medikamenter hvis det er et absolutt behov for det.".

Medikamenter KAN som sagt hjelpe/lindre på situasjonen, selv om de ikke nødvendigvis helbreder pasienten.
(Merk: I enkelte, potensielle tilfeller kan medikamenter helbrede en pasient, hvis pasienten faktisk er av de sjeldne, potensielle tilfellene hvor det faktisk er en hjernefeil/et kjemisk problem i hjernen på ordentlig.)

Poenget er at man bør være i en svært desperat situasjon før man benytter seg av medikamenter. Det handler altså ikke om "null-toleranse for bruk av medikamenter"; det handler om å bruke hodet før man benytter seg av dem... :)

Ja, det var bare fordi du skrev at man -måtte- snakke med psykolog hvis medisin vurderes, som kan få det til å høres ut som det er veien å gå selv ved absolutt behov.