http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=10014382

Jaja, for oss som er suicidale er vell det gode nyheter. Gjelder å tenke positivt...

Beste svare som kunne vært gitt :D

Kunne man like godt sagt at de som sliter med alvorlig overvekt lever 16 år mindre.Dette handler om fedme,nøkkelen er å holder seg i aktivitet.

Hadde håpet det var enda flere år jeg gikk glipp av.
Tidligere desto bedre.

Jeg tenker som andre har svart , ser ikke problemet med 16 år mindre kunne like godt vært mer for min del

kjønner bare ikke hvorfor noen av oss skal leve et helvetes liv mens andre ikke vet hva angst er engang. veldig urettferdig. Ja det med selvmordstanker har jeg fått forståelse for . det er ikke så rart at men ikke vil leve et sånt jævlig liv. beklager uttrykket.

Ja, kanskje er det håp. . . . . .Her forleden kom jeg med følgende visdomsord, som jeg lo litt av sjøl. Jeg ytret meg om at jeg ikke lengre vurderte selvmord siden livet snart likevel var slutt (jeg er 60 år) Min samtalepartner bemerket da at jeg ennå hadde mange år igjen. Jeg: "når jeg har klart å vente 60 år på livet, skal jeg alltids klare å vente 20 år på døden" :)

jeg kommer sikkert til å få masse hate pga det jeg nå skal skrive men om dere virkelig er "sucidal" og synes 16 år tidligere i grava er lite så si at dere er ca 20 år nå og om dere dør 16 år tidligere så dør dere kansje i 60-70 års alderen som er om 40-50 år til og det erjo lenge og vente på å dø så om dere virkelig var "sucidal" kan dere jo bare avslutte livet imorgen så blir dere kvitt all smarten, fordi om dere går og venter på døden er dere ikke sucidal det virker mer ut som dere trenger oppmerksomhet. dette er bare min mening så chill....

Jente1999!

Ja du har svaret på alt, du vet om man er suicidal eller ikke bare ved å lese her. Da er du dyktigere en alle psykologer og psykiatere jeg har vært borte i.

Jeg har stort sett hele livet vært dårlig. Var trist og ofte lei meg som tenåring, og ble ikke noe bedre som "voksen".
Grunnen til at jeg ikke tok livet av meg når jeg var ung, var mine foreldre. Jeg slet meg gjennom ungdomstiden mens ingen viste hvordan jeg hadde det. Jeg trodde at det å skaffe seg dame og unger kunne hjulpet. Men det viste seg at det hjalp ikke, men nå hadde jeg vertfall ungene som jeg måtte være der for. Og det har jeg vært. Jeg har vært innlagt på psykiatrisk nettopp på grunn av faren for selvmord.

Problemet til de som sliter er jo ofte at de ikke vil dø de vil være normale, men når de ikke slipper unna følelsene så sitter de igjen med kun en løsning, døden. Og jeg har flere venner som valgte nettopp dette. Jeg har vært i nok begravelser der vennene mine følte at dette var den eneste løsningen.

Nå har jeg levd med dette i 30 år, og jeg kan si det slik at man blir sliten av å ha det slik, men man har det ikke slik hele tiden. Det kommer og går. Selvmordstanker varer sjelden mer en 3-4 dager hos meg. Så lenge jeg klarer å holde ut de dagene så VET jeg at det kommer bedre dager. Jeg har en sykdom som jeg vet jeg ikke blir kvitt, jeg er bipolar. Og jeg har unger som er veldig like meg så jeg vet at om jeg hadde gjort noe dumt, så kunne det trigget så en av de også kunne gjort det. Så dette handler ikke om oppmerksomhet. Ingen viste noe om hvordan jeg hadde det før jeg var 30 år og ble tvangsinnlagt. Noen bruker det for oppmerksomhet, men du kan ikke dømme alle for hva enkelte gjør.

Dette er bare mine observasjoner og meninger så chill... :)

asså jeg har vært tvangsinnlagt sjøl pga selvmordsforsøk osv og sier ikke at jeg vet mer enn psykologer for det gjør jeg ikke men de skriver jo selv at de er sucide og da kan de jo ikke kalle seg selv for det når dem bare sitter inne og synes synd på seg sjøl og venter på døden asså det gir ikke mening jeg mener for å være sucide må man ha prøvd å ta livet sitt en eller flere ganger som egt er litt pinglete fordi at når de misslykkes mange ganger er de ikke sucide bare ute etter oppmerksomhet, vill man virkelig dø hopper man foran ett tog uten å tenke seg om, har du gjort det er du sucide.... end of story

Du tar nok feil, girlie. Selvmord er et veldig stort skritt å ta, så en nøler i det lengste. Der er nemlig ingen returbillett.

En går og håper at kanskje dagen i morgen blir littegrann bedre.

Det er likevel flere hundre som tar livet av seg hvert år, så selvmordstanker er ikke noe tøys. En er bare usikker på hva som venter på den andre siden. Og kanskje det skjer et mirakel i morgen...