Alt skal liksom være så bra. Det enete man leser om er hvor lykkelige de er blitt de som har kommet seg ut av rushel... eller blitt frisk av kreft eller har smilt seg friske fra psykiske lidelser ved hjelp av all verdens positive coacher og tanker og trening og jeg vet ikke hva.
Jeg driter i alle som er blitt friske, jeg er opptattav alle de, alle oss som aldri klarer å komme seg oppfra den grøfta eller det hullet vvi sitter fast i.
Det slåes stort opp om en C-kjendis som vurderte å ta sitt eget liv fordi noe gikk vedkommende litt imot. Jeg har blitt lagt inn både på vedtak og frivillig fordi jeg har planlagt å ta mitt eget liv. Jeg har flere anger blitt sendt til puping fordi jeg har tatt store mengder (opp mot 500mgr Zopiclone eller Vival eller Sobril). En natt får du ligge på "utstilling" på oppåkning på intensivavd før du blir sendt ut med følgende melding fra lege : "Dra hjem og ikke gjør noe så dumt en gang til!"
Fulgt opp? jo du får 4 timer med en terapeut som er mest opptatt av at du ikke får mer enn de 4 gangene så du MÅ bli frisk i låpet av den tiden. Deretter er det på hue og ræ.. rett ut på egenhånd. iktig nok har jeg familie men de er jo ikke utdannet psykologer og dessuten har jeg etter ca 60 år lært å skjule hvordan det ser ut innvendig.
Ingen kommer ut av dette helvetet som heeter dystymi. I hvertfall ikke jeg. Jeg sier som jeg så forsiden på en bok: Jeg vil ikke dø, jeg orker bare ikke å leve.

Det som forundrer meg litt, er at folk med diagnosen "dystymi", har mere alvorlige symptomer enn diagnosen skulle tilsi. Fx det at du har flere selvmordsforsøk bak deg, det rimer liksom ikke med "dystymi". Det har vært ei annen ei innom dette forumet som også hadde den diagnosen, som også var suicidal. Det er bare litt merkelig......
Du blir ikke tatt alvorlig nok altså? Har de gitt deg opp fordi du har vært nedstemt så lenge? Høres litt håpløst ut ja....
Kan faktisk sjøl kjenne meg igjen i symptomene på dystymi, selv om jeg tidligere i livet fikk diagnosen "moderat depresjon". Men har aldri prøvd å ta livet av meg. Et paradoks...
Kanskje bør man ta sånne diagnoser med en klype salt? Heller prøve å se mennesket, ikke diagnosen?
Ønsker deg lykke til videre i alle fall:-)

Jeg skjønner at det kan virke provoserende å lese om andre som har blitt friske og har det bra, når du sjøl føler at livet er håpløst og at du aldri kan bli frisk. Kan kjenne meg litt igjen i det. Har også merka en motstand mot "positiviteten" i perioder av livet. Men det er nok bare et forsvar..
Hvis du bærer på en bitterhet mot de som har gjort deg vondt, vil den bitterheten dra deg nedover. Hvis du kan klare å tilgi (inni deg) de som har gjort deg vondt, vil den tilgivelsen løfte deg opp. Noen ganger er det helt nødvendig å legge ting bak seg, for å komme videre.

Men jeg er 50 år, det skal sies, og i den alderen kommer nok sånne erkjennelser lettere...

Nei la Strada. Symptomene på dystymi er ikke så "alvorlige". Det er bare det at de er så lange.
Du kan jo selv sette deg inn i en situasjon der du hver kveld legger deg og håper at du slipper å våkne. Hver kveld, la Strada. Hver kveld i 30 år. Plutselig en dag orker du ikke lenger.
Plutselig en dag blir boksene med beroligende, innsovende, avlappende og Gud vet hva slags medisiner for fristende.
Plutselig en dag blir en lukket garasje med bilmotoren i gang en glimrende løsning. Plutselig blir et riktig å ta med det blå tauet når du bare skal gå en tur i skogen.
Plutselig en dag, la Strada. Plutselig en dag er all motstand borte. Da har det vonde, det som er mye svakere enn en tung depresjon, nedstemtheten som egentlig bare er dårlig humør, har det vonde vart så lenge at det ikke lenger bare er ubehagelig men ulevelig.
Prøv det la Strada. Prøv det et år, eller en måned, eller kanskje bare en uke.
Da kan du begynne å forsøke å sette deg inn i det åket som hver eneste dag presser en med dystymi ned over og utfor bakken.

Hva vet du om åssen jeg har det? Har du kanskje monopol på lidelse?

Jeg er i hvert fall sjeleglad for at det finnes massevis med mennesker som har det bedre enn meg. Skål for alle som har det bra:-)
Uten mennesker som har det bra, ville verden ha vært et vanskelig sted å være. Det er bare å innse det, de får hjula til å gå rundt...
Ingen vits i å ønske at andre skal ha det like vondt som en sjøl..bedre å fokusere på å ønske/ville ha det bedre sjøl...

Prøv ECT.

Det er veldig tabu, synes jeg, og mange har fordommer mot psykisk syke.. Det er slitsomt. Det er bra noen klarer å bli friske, men det burde være flere artikler og historier etc om de som ikke er friske, de som er midt inne i alt det vonde. Vi trenger å vite at vi ikke er alene, og at vi ikke trenger å være flaue eller holde alt inne i oss.

Bra du tar den innfallsvinkelen også ja....
syntes bare det var litt irriterende at TS gikk ut i fra at jeg ikke visste hva det vil si å lide...kunne ikke h*n vite noe om....
Er for større åpenhet ja.
Men mener at man må VILLE bli bedre også. Og GJØRE noe for å bli det. Ikke bare klage...
Kommer ingen steder hvis man går i ring...

Helt enig, det hjelper oss lite vi som er midt oppi det å høre om alle som har det bra. Da blir angsten min i alle fall, om mulig, større, fordi en hele tiden er redd for ikke å bli bra, og tenker da : hvorfor får andre det til og ikke jeg? Jeg er forresten Bipolar2, men har begynt på Lamictal, og trappet ned på Venlafaxin nylig. Det har gått overraskende bra, helt til nå, 3.uken helt uten Venlafaxin. Plutselig er det som rullgardinen blir trukket ned, og alt er dritt. Alle er teite, med er vel mest sint på meg selv egentlig. Vanskelig å ikke klare å engasjere seg i noe, alt som betyr noe, blir plutselig uinteressant. Verst er det vel å se at kjæresten trekker seg litt unna, for ikke å bli dratt med i "dragsuget". Da blir det enda verre , men er samtidig glad for at han tar vare på seg selv og .......kanskje ikke helt relevant svar i denne tråden, er bare litt frustrert:(

































7

psykiatrien kan ikke hjelpe noen fordi som kan det orker ikke jobbe der. psykologer bruker utdanningen sin til å gi folk diagnoser og putte i dem medisiner men ikke hjelpe slik de er satt til. som la strada sier: ta diagnosen med en klype salt og heller se menneske. samfunnet vårt er svært hardt å leve i og mange lider unødvendig pga det. prøv heller å ha fokus på det positive ved deg og dine kvaliteter og vær takknemlig for det du har.

Jeg vil bare si. Livet i seg selv beror på andre mennesker når man er deprimert. At man får bruke seg selv i sammenhenger, eller nyter det man holder på med er enda viktigere. Glem at du er syk, krev dine rettigheter, og la andre gjøre deg glad. Det er alt jeg har å stille opp med. Er det noe jeg vil så er det å fjerne tabuet, og jeg bryr meg, det skal være sant og visst. Du ble ikke syk fordi du har en depresjon, men fordi den ble skapt og det skal jammen meg gjøres noe med, koste hva det koste vil. Snakk med noen. Få gjort ting du vil gjøre, og glem at du er syk, ikke gjør ting du ikke vil. Nyt det du kan. Det å føle noe er viktigst av alt. Det at jeg får lov å si noe til deg, gjør meg lykkelig i øyeblikket. Så er det sagt. Glem alt folk sier til deg, som ikke gjør deg bra.

Du skriver det jeg tenker utrolig irriterende det med c kjendiser som faar store oppslag bare noe gaar litt imot.

Rart ingen har sagt at du mobber naar du sier noe saant men du har saa rett saa rett bra du ikke er feig og sier sannheten.

Som jeg skulle sagt det selv.Fikk selv "kjeft" fordi jeg kommenterte en melding.Da jeg sa at det var haap for han og at andre hadde myeeee være var det en som sa jeg var stygg nevner seff ikke navn.

De siste jeg vil være er aa være stygg, har KJEMPET i 36 aar vet hva lidelse er, men noen ganger maa man bare si det som er sannheten.Ikke for aa saare men for aa hjelpe folk til aa see at de har muligheter selv om de ikke ser dem der og da selv.

Jeg dr.......r ogsaa i de som er blitt friske uannsett grunn for VI er ikke blitt friske;-)
Kommentaren din fikk meg til aa le og smile bredt samtidig saa jeg ble trist paa dine vegne.......

Jeg har reagert mange ganger paa det saarende du skriver.Tror du det staar paa VILJE???????

Tror du maa tenke deg kraftig om neste gang du kommer med saanne under beltestedet kommentarer.

Hva hvis denne kommentaren var det siste han trengte aa høre????
Han klarer jo ikke bli frisk........hva med en med uhelbredelig kreft sier du det samme til dem?????

Ro ned negativiten og hellet la vær aa skrive hvis du bare er ute etter aa være irritert paa andres lidelse.Mannen har slitt i 30 aar tror du noen vil ha det saann????

Bra du sitter foran pcen tviler paa at du hadde turt si det der in real life......

Frithjof W. Kallevig +
Trangen til å knytte til seg eller dra frem kjendiser med suksess-historier er da vel velkjent propaganda - skadelig og utspekulert reklame for noe som ikke virker eller virker dårlig trenger slike alibi og med konstante gjentagelser om at "Joda det virker" (Nothing strange here) Det kan virke som om trangen øker jo nærmere skillet mellom alternativt behandling og vitenskap man kommer.