Tillærte Sannheter.

Jeg lærte å lese før jeg begynte på skolen. Ingen lærte meg det. Jeg lærte meg det selv. Ingen leste for meg så jeg måtte lære å lese for å finne ut hva som stod i bøkene som lå på den gamle utedoen hjemme i Åsen. Den doen som ikke lenger var i bruk. Kanskje var det fordi jeg lekte på gulvet mens moren min lærte broren min å lese at jeg ubevisst fanget opp lesekoden. Kanskje var det nettopp fordi ingen leste for meg at jeg ble motivert til å lære meg å lese? 
Første skoledag ankom. Jeg ropte et rungende «JA» da navnet mitt ble lest opp. Lite visste jeg hva de neste 6 årene skulle bringe av smerte og ødelagt selvbilde. Janteloven hersket i all sin grusomhet. 
«Du er stygg! Du er dum!» 
I 6 år med slike ødeleggende ord som ble sannheter i hodet mitt. Disse gjentakende ordene ødela selvbildet og ble den malen jeg brukte og har brukt hele livet når jeg forsøker å gjøre noe vettugt som skole i voksen alder eller noe helt hverdagslig som husarbeid og matlaging / baking etc. 
Hver gang jeg prøver å overbevise meg selv om at jeg ikke er dum ved å gjøre det bra på prøver og eksamener så hjelper det ikke. Selvbildet er og blir ødelagt! Ikke fordi jeg har bestemt meg for det, men fordi jeg ikke klarer å føle meg flink. Jeg føler meg bare mislykket uansett hva jeg foretar meg. Det hjelper ikke å få gode resultater som voksen når jeg «vet» inni meg at jeg egentlig er dum. 
Hele livet har jeg vært stygg. Den som ingen av guttene ville ha når vi sang: «På livets landevei». Ingen ville ha meg, så jeg fikk ta til takke med de mennene som ikke var snille mot meg, de som hånet meg og lo av meg, slo meg og mishandlet meg både fysisk og psykisk når jeg ble voksen. For det var det som skjedde: Lærdommen jeg fikk på barneskolen, lærte meg at jeg ikke fortjente bedre! Derfor har jeg gått igjennom forhold der partnere har behandlet meg på samme måte som barna og spesielt guttene på skolen gjorde. De slo kanskje ikke så mye. Noen spark ble det, men det var den psykiske delen som var verst! Den ødela meg som menneske. Den knuste selvbildet jeg hadde før jeg begynte på skolen! 
Senere forstod jeg at det var ikke de glupeste som var mobberne, men de forsvarte meg aldri de som hadde status i klassen. Å tie er å samtykke. 
Det var ett unntak. Det fantes en gutt i klassen som forsvarte meg og han var også en av de flinkeste hvis han ikke var den aller flinkeste. Han fikk 6 i alle fag, tror jeg. Per Olav; min redningsmann, men faren hans var predikant i pinsemenigheten og de flytter jo rundt omkring. Han ble ikke lenge. Han forsvant. Hele livet skulle jeg ønske jeg hadde hatt en slik redningsmann ved min side. En mann jeg kunne stole 100% på, en mann som hadde gått i bresjen for meg og reddet meg ut av de verste stormene i livet eller i hvert fall stått i de sammen med meg. I steden har jeg godtatt menn som har LAGET stormer, som har gjort livet utrygt og som har skapt frykt for barna og meg. Menn som brukte makt og som holdt oss nede. De bygde bare videre på det jeg hadde hørt i 6 år. «Du er dum! Du er stygg!» «Ingen vil ha deg!» «Sett deg på taket og la kråka ta deg!» 
Det var ei lita jente i klassen som sa ifra til læreren om hva som skjedde, men læreren spurte meg om dette stemte mens alle i klassen hørte på og jeg torde ikke å si ja. Et like høyt rungende «JA», som da navnet mitt ble lest opp første skoledag, skulle jeg ha ropt. Men jeg var redd for at det skulle bli verre…. 
Denne lille jenta som torde si ifra, er i dag sykepleier og det er et yrke som passer henne utmerket, for hun viste stor omsorg. Hun la også merke til hendene mine. De ble tørre og såre allerede i 5. klasse pga husarbeid og vasking av gulv fra 10- årsalder. Tenk at ei lita jente kan legge merke til slikt. Noen er født omsorgsmennesker og noen mennesker står opp for andre og tør å si ifra. Vi trenger flere slike mennesker! Mennesker som tør å forsvare andre selv om de er alene om det. Mennesker som går imot flokken og sier ifra: Her er noe galt! Noen lider! Gjør noe! Det er slike mennesker som Torill, den minste jenta i klassen, som gjør verden til et bedre sted å være! Hun var den minste av vekst, men hun hadde det største hjertet! 
«Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv». Arnulf Øverland. 
Den lille jenta er et godt eksempel på det Arnulf Øverland prøvde å si oss. Det skulle ikke forundre meg om hun er et forbilde for andre både i sitt yrke som sykepleier og privat. For meg har hun alltid vært et forbilde. Hun gjorde det hun kunne. Hun sa ifra! Hun tenkte ikke på om det kunne gå utover henne selv! Hun var den minste i klassen og kunne ha blitt et mobboffer, men hun tok sjansen. Hun nølte ikke engang. Hun bare GJORDE det! 
Jeg glemmer aldri uttrykket i ansiktet til eldstesønnen min når han så bildet av meg på russekortet og han sa: » Er det DEG, mamma?» Plutselig så jeg meg selv med andre øyne, med HANS øyne: Jeg var jo ikke stygg! Jeg var jo til og med litt pen med det naturlig krøllette håret og ansiktet mitt var ikke så aller verst det heller. For sent gikk det opp for meg at jeg kanskje, muligens, hadde vært en smule pen en gang i tiden, men nå var det for sent. Plutselig så jeg for meg han som smilte hver dag på gymnaset til meg. Syntes han at jeg var bra nok? Syntes han at jeg var litt søt? Det falt meg aldri inn at en som var snill og god ville ha meg. Det fortjente jeg ikke. Derfor tenkte jeg ikke tanken engang. Det kunne ikke være mulig…. 
Dessuten har han en pen kone i dag som sikkert er like snill som ham og hun er sikkert flink til å holde huset rent og ryddig og flink til å lage mat. Ingen av delene er jeg flink til. Her er det bare kaos så han er heldig som slapp unna! 
Ønsket mitt er at foreldre snakker med barna sine om mobbing og at de tar innover seg hvor skadelig det er å si vonde, sårende ord. Barn tror umiddelbart på det jevnaldrende sier. De er små og tror det er sant. Hvorfor skulle de ellers si det? Det hjelper ikke om foreldre sier noe annet. Dessuten visste aldri moren min noe om dette. Hun hadde nok bekymringer i sitt liv; alene med to barn og full jobb. Jeg ville ikke at hun skulle bli lei seg, for slik tenker barn. 
Vi hører mye om mobbing i dag, men vet folk nok om hvilke konsekvenser det får for hele resten av livet? 
Nå vet dere det; dere som har orket å lese hele dette. Kunne ha skrevet så mye mer. 
Det er viktig å legge fortida bak seg, sies det. Det er jeg enig i, men et ødelagt selvbilde tar man med seg hele livet! Det er vanskelig å endre det, dessverre, men sikkert ikke umulig for ingenting er umulig, sies det også. 
Ta mobbing på alvor! Vær i forkant! Snakk med barna om det fra de er små. Alle er like mye verdt. Vi er bare forskjellige! Tenk om alle blomstene var like! Så kjedelig kloden vår hadde vært da! På samme måten som blomstene, er menneskene forskjellige. Så enkelt kan det sies. Vi trenger alle, men da må vi lage en verden som er god og trygg for alle. Det hjelper ikke å si at du skulle ønske det ble fred i verden når du ikke gjør noe med mobbingen i barnehagen, skolen, arbeidsplassen, i nabolaget eller hjemme. 
Tenk neste gang du sier noe stygt om noen og vær klar over at du er et forbilde for barna dine! Prater DU negativt om noen så gjør barna dine det samme. Ler DU av noen så gjør barna dine det også. De lærer seg å håne og kritisere dersom DU gjør det! 
De lærer seg å være gode mot andre hvis DU er god mot andre. De lærer seg å snakke pent til og om andre dersom DU gjør det. De lærer seg å være glad i sine medmennesker dersom DU er det. De lærer å forsvare sine medmennesker dersom DU gjør det. 
DU er et forbilde for dine og / eller andres barn! 
ALLE voksne er forbilder for ALLE barn!