Tilbake til livet

Siden tenårene har jeg levd med ustabil personlighetsforstyrrelse. Humøret har svingt fra det ene ytterpunktet til det andre flere ganger daglig. Impulshandlinger og tanker som raser inn i hodet i et fryktelig tempo har forårsaket et evinnelig kaos. Angst og paranoia har vært dagligdags, og jeg har levd i en verden hvor jeg har trodd at alle har motarbeidet meg, og verden har vært svart-hvitt. Sosiale koder har vært vanskelig å forstå. Jeg følte meg alltid utenfor og annerledes. Hverdagen min var kaotisk. Dersom jeg var tom for rene kopper, vasket jeg opp én kopp, fordi det var det jeg trengte akkurat da. Det var vanskelig å gjennomføre ting, for jeg endret planer hele tiden, resultatet var at ingenting ble gjort. Identiteten min var ustabil, og jeg visste ikke hvem jeg var. Selvtilliten var elendig. Jeg avviste folk rundt meg og isolerte meg fordi jeg var redd for selv å bli avvist.

Etter en rekke akuttinnleggelser, og etter avslag på langtidsbehandling i psykiatrien både det ene og det andre stedet, valgte primærlegen min å legge en ny kurs. Vi begynte på en lang og vanskelig vei med å bygge opp et fundament i livet mitt. Kommunen kom inn i bildet, og vi byttet ut samtaleterapi med å trene på å leve. Det startet med å vaske opp hver dag og å gå tur tre ganger i uka. Legen min ga meg små oppgaver relatert til sosial trening, som å kommentere været når jeg betalte varene på Kiwi. Det var vanskelig, fordi jeg var livredd folk. Jeg var så redd for å snakke med fremmede at jeg var redd for å kjøpe billett på bussen. Litt etter litt løsnet det. Jeg klarte å stole på flere, og jeg fikk litt orden på dagene. Etter hvert kom NAV inn i bildet, og jeg fikk et tiltak på en vernet bedrift. Der fikk jeg sosial trening med veiledning, og lærte meg å forholde meg til arbeidskollegaer. I tillegg fikk dagene meningsfullt innhold. Positive tilbakemeldinger ga en følelse av mestring. Selvtilliten vokste ganske raskt, og de sosiale ferdighetene kom seg i et rasende tempo. Jeg hadde ikke lenger alle piggene ut. Selv om det var tøft i starten, opplevdes dette etter hvert som vanvittig gøy, fordi jeg så at endelig, etter 20 år i stampe, begynte ting å skje. Jeg bestemte meg for å utnytte hver eneste dag for å få mest mulig utbytte og lære mest mulig. Jeg spurte hvis jeg ikke forstod det som skjedde, og jeg trente på å gi komplimenter, spre godt humør og se andre rundt meg. Jeg opplevde at det var positivt å snakke med folk, og å glede andre.

Det har vært mye fortvilelse og frustrasjon underveis, mange tårer og sinneutbrudd. Men etter en stund våknet jeg liksom opp. Jeg fant meg sjøl i alt kaoset og en dag visste jeg hvem jeg var, hva jeg stod for og jeg var stolt av det! Jeg har fått en identitet, og jeg er fornøyd med den jeg er! Verden ble mer og mer nyansert og er ikke lenger svart-hvitt. Impulsene og stemningssvingningene har roet seg ned, og angsten er vekk. For første gang opplever jeg at jeg kan sitte på kafé uten å føle at alle glaner på meg, og jeg fikser ”small-talk” med naboen, men også med vilt fremmede. Slik får jeg dekket mitt sosiale behov uten nødvendigvis å ha så mange nære venner. Det er ikke lenger tusen tanker på en gang, og det er litt mer orden både inni meg og rundt meg. Det beste av alt, er at jeg er i stand til å se utover og ikke bare leve inni meg sjøl. Jeg ser andre mennesker og lurer på hvem de er. Jeg kan føle meg som en del av et fellesskap, og jeg ser at andre vil meg vel. Alt handler ikke lenger om meg, det er ikke noe spesielt med meg. For de aller fleste er jeg som en i mengden og de vil meg verken vondt eller godt, på samme måte som de aller fleste jeg møter i løpet av en dag ikke betyr noe spesielt for meg. Nyheter, politikk og sport har blitt interessant! Før har årstidene rullet forbi uten at jeg har tenkt over det. Nå legger jeg merke til at sola skinner, og jeg klarer å glede meg over det. Jeg tror nesten ikke på dette selv... for jeg visste ikke at det fantes en slik verden.

Det har kostet mye hardt arbeid og stor innsats, men det er verdt det! Legen min karakteriserer meg nå som ”en helt vanlig, normal person”, og det føles fantastisk godt. Jeg tok tak i den sjansen jeg fikk og fant fram alt jeg hadde av viljestyrke - det ga resultater. Fremdeles har jeg mange utfordringer foran meg. Alt er nytt. En helt ny verden som jeg må bli kjent med åpner seg for meg, og det kan bli litt overveldende. Jeg har fremdeles mye å lære på det sosiale planet. Men jeg har tatt de første vanskelige skrittene. Nye utfordringer står i kø når jeg skal seponere medisiner og når jeg skal prøve å komme inn på arbeidsmarkedet. Og nedturer vil nok komme av og til. Men jeg er heldig og har gode støttespillere. Og har man først lært å sykle, glemmer man det ikke. Det er bare en treningssak å klare å holde seg oppe uten for mye knall og fall…