SOS for barn og unge som sliter psykisk

I krevende stunder har det vært en avlastning å skrive. Innerst inne har jeg nok hatt noe som ville. Noen ganger var det ganske mørkt. Lyset blafret så vidt. Vinden, stormene kom, den ubeskrivelige smerten. Orket nesten ikke ta vare på lyset som blafret, men i det lille lyset var det mer styrke enn jeg forsto! 
Møtet med psykiatrien tok på kreftene! Det var mange avslag om behandling, årene gikk, men jeg fikk da tabletter. Noen prøvde nok, men kompetansen på traumer var ikke til stede. 
Jeg følte meg som en tid trøyte, en som var i veien, som de ikke forsto noe av. Både av faglærte og ufaglærte. Jeg vil ikke kalle dette hjelp. Noen prøvde nok, men kompetansen på senvirkninger etter traumer var ikke til stede. De negative følelsene om en selv ble forsterket! 
Som et lykke treff var det noen jeg fikk møte, som viste respekt, øyne som ville prøve å forstå. Men de sluttet, eller ble borte igjen. 
Årene gikk. Så etter mange år ble jeg møtt. Jeg skjønte, endelig hadde jeg kommet til noen som hadde kompetanse på traumer og senvirkninger etter traumer. Det var en grunn til at jeg strevde! 
lyset fikk brenne. Prøvde sakte men sikkert å varme opp kropp og sjel. Det måtte foregå sakte. Årene hadde gjort det komplisert og fastlåst. Det krevde respekt, stabilisering og best mulig forståelse av traumer. Om å gå sakte, sårbarhet-steg, fram-steg, ramle-steg, håp-steg og videre-steg. 
(Går fremdeles disse steg). Øve på å være til stede i nåtiden (som sikkert de fleste trenger). Slik kunne en begynne å registrere følelser, øve på å tørre kjenne angsten og øve på å registrere falske alarmer! 
Fastlåste Traumer forstår ikke det er over. Dissosiasjon. PTSD. 
Kroppen sendte stadig falske SOS til meg. På gaten, på skolen, i sosiale samvær osv. 
Fortiden kom inn i nåtiden og jeg opplevde flashback. Det ble utrolig slitsomt. Konsentrasjonen sviktet ofte, 
- den var jo i fortiden som den trodde var nåtiden. 
Det ble ikke mye konsentrasjon igjen til skole og jobb. Alarmen om fare var jo stort sett på. Kropp og hode var på vakt. Å ta med slike eksempler til psykiatrien var uvurderlig. Lære om senvirkninger etter traumer. Å hvitvaske traumene. 
Fikk også somatiske plager. Men det var fint for den dysfunksjonelle oppvekst. De brukte det som forklaring. Så ble virkeligheten enda lenger borte. Det kunne fortsette og skjules. Det psykiske og somatiske ble forklart med genetisk arv. 
Boken til Anna Luise Kirkengen: «Krenkede barn blir syke voksne», ble bagatellisert. En uskreven lov. Dette snakker en ikke om, det skjer ikke, har ikke skjedd. En bra måte å overleve for barnet også. 
Noe klarte ikke ta innover seg traumene. Det var nok lettere med, det skjer ikke! Noe ble igjen, kapslet inn, tomhet, ordløst. Evnen til å si ifra ble ødelagt og jeg hadde ingen å si ifra til heller. 
Foran døren ble skammen og redselen plassert og passet på som en tung stein. Ingen måtte få vite. Er jo avhengig av de voksnes lojalitet. Ubevist late som. Det skjer ikke. Har ikke skjedd.
I det nye året har jeg et ønske om at DPS-er og helsevesen bør sette seg inn i mer kompetanse om traumer. Mange lever med feil diagnoser, blir ikke sett og får ikke den rette hjelpen de trenger. 
Psykologspesialist Silje Ormhaug, som har forsket på oppfølging av barn og unge mener traumer bør kartlegges tidlig, slik at de får best mulig rett hjelp. 
Undersøkelser viser at mange voksne med psykoser har erfart alvorlig omsorgssvikt. 
Det er som om en allmennlege skal ta en hjerte operasjon, men det gjør en selvfølgelig ikke. Legen som tar denne operasjonen har den rette kompetansen, viser engasjement og setter seg inn i ny kunnskap og utvikling. Vet psykiatri er vanskelig. Utallige muligheter og diagnoser. At de bare er mennesker som jobber der. Mange gjør en fantastisk jobb! 
Men med mer forståelse blant helse Norge om traumer vil flere få hjelp. Ofte er jo legen den første pasienten møter når livet er vanskelig. Uten nok kunnskap om traumer, kan veien til rett hjelp bli stengt! 
En må gå veien selv! Psykiatrien kan ikke trylle. 
Har psykiatrien kompetanse på traumer, vil mange fler reise seg og ta tak i sine liv. Det burde forskes mer. Diskusjoner og uenighet er sikkert sunt, men når det gjelder traumer virker det som det har delt seg i to retninger. Noen ønsker å hjelpe og utvikle traumebehandlingen i psykiatrien, men mange i helsevesenet tar ikke innover seg hva skader, vold og overgrep gjør med et menneske. Psykisk vold, fysisk vold, seksuelle overgrep, være vitne til vold osv. Til syvende og sist går det utover barn, unge og voksne som har lidd overlast. 
De som trenger så sårt å bli sett. De mest sårbare. De har ikke bare blitt fratatt en oppvekst uten vold, men også ofte stemmen til å si ifra. Psykiatrien burde forske mer, finne ut hvilken hjelp som hjelper! 
En amerikansk studie viser at traumatisering gjennom oppveksten koster samfunnet like mye som hiv og kreft til sammen. 
Verdt å lese: VOV 2012:5 Bedre beskyttelse av barns utvikling. Av Psykologspesialist Arne Blindheim. 
En ønsker kanskje ikke å tenke på at omsorgssvikt mot barn skjer, men det gjør det. Jo tidligere de blir funnet, jo tidligere de blir møtt, jo tidligere de får hjelp, jo lettere kommer de i gang med sine liv. 
Å bli møtt med respekt og mest mulig kompetanse, vil ikke bare hjelpe den enkelte og samfunnet. Det vil gi positive ringvirkninger inn i framtiden, for seg og sine. 
Fint Erna Solberg brukte tid på psykisk helse i nyttårs talen sin i år. Nå ligger muligheten til å styrke psykiatrien fremfor dem. 
Jeg har satt fokus på traumer. Ønsker selvfølgelig at alle barn, unge og voksne uansett grunn skal få hjelp når livet er svært vanskelig. Noen ganger kan kanskje det å tydelig BLI SETT, skille veien til å falle utenfor samfunnet eller til å bli innenfor samfunnet. Veien til rus er enklere å gå når problemene tørner seg opp. 
En sparer ikke på å skjære ned tilbudet til psykisk helse. 
Tidlig hjelp, vil hvert enkelt menneske og samfunnet tjene på. 
Hilsen en kvinne