Jeg er helt frisk!

og sliten. Ved skoleavslutning 2005 ble jeg hasteinnlagt på en døgnavdeling og ble der i til sammen 1 år. Jeg hadde kjørt livet i grøfta med å studere for hardt og bruke nettene på denne ulykkelige kjærlighetshistorien og ble ganske psykotisk. Jeg var skikkelig deprimert og de første ukene også psykotisk, så jeg ble feiltolket som om jeg var paranoid schizofren. Dette ble jeg fortalt i flere år og ble forespeilet et liv med uføretrygd, gjentakende innleggelser og begrensede muligheter til å få det livet jeg ønsket meg. Jeg var da nettopp ferdig med 6 års mastergrad i økonomi så det var ikke akkurat det jeg hadde tenkt. Etter lang tid bukket jeg imidlertid nesten under og ble nødt til å innrømme at jeg måtte skrinlegge de planene. Men det var ett menneske som ikke var i ansatt i helsevesenet som tente liv i meg igjen. Jeg droppet derfor helsevesenet helt + medisinene jeg måtte ta resten av livet. Før dette hadde jeg prøvd å få meg en jobb gjennom 3 praksisplasser, men det var uten hell fordi det var umulig å holde seg våkne med de medisinene.

I saken min i Norsk Pasientskadeerstatning har jeg fått den samme konklusjonen av en annen spesialist. Jeg bestemte meg etter sommeren i år for å konfrontere dem som gjorde alle feilene mot meg og det endte med at en av overlegene ringte meg å ville ha meg på et møte (som ble til 2). Der la han seg langflat for alle feilene og sa han beundret viljen min til å reise meg igjen. Han sa at jeg ikke hadde fått den diagnosen om de hadde gjort en skikkelig utredning og at sånt ikke skulle skje igjen. Han sa at dette har medført at de har strammet inn på rutinene og bruker historien min til studenter i forbindelse med det å sette rett diagnose. Dessuten har han skrevet et ark der han sier jeg er frisk og diagnosefri. Den journalen blir sperret også. Jeg fikk en nyvurdering av den første journalen her lokalt som sier at jeg var deprimert den perioden, noe som er bedre å leve med enn paranoid schizofren. (den uavhengige utredningen i Norsk Pasientskadeerstatning sier omtrent det samme, men er ikke så kategorisk siden det er papirer i en rettsprosess). Jeg har dessverre slitt med å få til et tilsvarende møte for å bli erklært frisk på det siste DPS´et, noe som tok 5 mnd. Det medførte at jeg ble mer og mer sint over å ikke bli hørt. Til slutt fikk jeg et møte i forrige uke og de lovte å skrive en frisk-erklæring på samme måten dem også. Å få den journalen sperret var bare en formalitet. Jeg har ikke fått den erklæringen ennå, men det betyr at jeg er bare noen dager unna å bli erklært frisk av alle parter + sperret de 2 journalene så de er permanent borte (kan bare teoretisk åpnes om jeg blir tvangsinnlagt, noe som jeg tviler på skjer noen gang). Alt dette skal feires sammen med dem som hjalp meg ved å ha en ”brenne papir”-fest. Jeg har mange papirer/journaler som må bort fra livet mitt for at jeg ikke skal falle for fristelsen å titte i dem igjen, derfor har mutteren sagt ja til å tenne bål i hagen deres for å få til dette. Gjestelisten er lang, blir fint å få sett et verdig punktum og gjøre det umulig for meg å ta opp tråden igjen.

I fjor på denne tiden fikk jeg min første vanlige jobb på 8 år, jeg har jobbet 100 % som økonom uten å ha vært så mye som borte én time engang. Jeg har 2 sjefer (2 jobber) og begge skryter av meg og jeg trives veldig godt. Jeg har dessuten til de grader tilbakevist spådommene i journalen min at jeg er ”varig mentalt svekket og har redusert tallforståelse” i og med at jeg har fått noen gode anerkjennelse for arbeid jeg har gjort. Øverste sjefen i huset sa i et møte jeg ikke var i ”at jeg var genial” noe som rører skikkelig. Det varmer skikkelig, fordi jeg ble så misforstått når jeg prøvde å jobbe med medisiner at en av dem sa at jeg var lat og dum.

Dumme meg begynte å lese journalene mine i år etter at den siste psykologen sa at jeg var blitt feiltolket og feilbehandlet. Det medførte at jeg en lang periode sov dårlig på grunn av sinne og frustrasjon over å ha blitt skikkelig dårlig behandlet i flere år. Jeg skjønte hvor hjernevasket jeg ble av å gjentakende bli fortalt at jeg livet mitt ville bli preget av schizofreni. Det gikk også opp for meg at jeg hadde fått medisiner over lengre perioder som gjorde meg ute av stand til å jobbe (det skjønte jeg når jeg bestemt meg for å ta en sjanse og droppe medisinene på egenhånd).

2010 ble et år der jeg endelig fikk en vanlig jobb og en vanlig tilværelse uten begrensinger, det har i grunnen vært et år i lykkerus. Men samtidig var jeg i ferd med å ødelegge for meg selv ved å tenke på alle de feilene som var gjort mot meg og at det hadde medført at livet mitt var satt på vent unødvendig over lengre perioder. Da dette ikke gikk over, så skjønte at jeg var i ferd med å styre mot den andre grøfta. Jeg kunne ikke leve et liv som en bitter mann når jeg faktisk hadde endelig penger og uendelige muligheter. Jeg så at jeg hadde fått et enormt tunnelsyn mot dette som jeg ikke klarte å avvikle på egenhånd. Så jeg tok kontakt med en privat gestalt terapeut. Han har jeg betalt av egen lomme. Men selv om det er dyrt er han verdt hver krone, vi har fokusert på å få avsluttet irritasjonen over DPS/journaler så fort som mulig. Innimellom har vi pratet om her og nå-situasjonen min (jeg har det i grunnen en drømmetilværelse ser jeg nå). Avtalen mellom oss 2 er å holde fokuset på her og nå, for å ikke falle i fristelsen å grave opp gammel dritt fra de vanskelige årene. Det synes jeg er krevende, det er en smal sti det der, men jeg innså i sommer at dette var noe jeg MÅTTE gjør noe med. Ellers kunne jeg i 2012 blitt en bitter mann. Jeg trenger å jobbe mer med meg selv, så kommer til å fortsette denne vinteren. Tror det holder, hvis ikke har jeg tillitt til fyren og vet at han ikke skriver nedverdigende diagnoser om meg, så jeg kan komme tilbake om jeg vil. Jeg ser på han som en veldig dyktig samtalepartner og motivator, det hadde vært noe om det offentlige helsevesenet hadde gitt plass til sånne i stedet for de tradisjonelle psykologene.

En ting jeg har lært av gestalt terapeuten er når jeg blir frustrert å tenke over hva som er dumme følelser og hva som er fakta. De dumme følelsene er noe jeg selv skaper når jeg vet for lite og faktaene er faktisk det jeg vet. Da prøver jeg å skille de 2 tingene og forholde meg til faktaene. Jeg fikk vel en a-ha opplevelse over at jeg faktisk var veldig flink til å tolke (dvs bruke følelsene) og at det aldri kom noe bra ut av sånt. Jeg klarer ikke la være å bli frustrert (sånn er jeg bare), men er blitt litt flinkere til å avvikle det fortere før det blir en enorm tunnelsyn av det.

Jeg leste et sted at jeg burde gi av meg selv etter og kommet ovenpå etter en så tøff kneik, så jeg har begynt 2 kvelder i uka som frivillig i Røde kors i høst. Jeg bruker 6 timer i uka til å prate med ensomme og deprimerte personer, folk som ikke har så stort nettverk. Jeg har fått mye ut av det og har ikke savnet noen timer mindre foran TV-kassa. Det eneste dumme er at jeg sliter med å få sove, og det har i stor grad vært knyttet til frustrasjonen rundt helsevesenet.

I og med at dette er over nå, håper jeg det gradvis bedrer seg. Jeg fikk ett år med Melatonin-tabletter av legen, så jeg håper at det løser seg i løpet av vinteren det også. Pga det har jeg måtte være hard med meg selv til å legge meg 11 hver kveld, søvn er viktig for å holde seg frisk og orke en aktiv tilværelse.

Jeg tror at pga det at jeg begynte å ta tak i meg selv, og begynte å tenke litt rundt hva jeg ønsket å få ut av livet mitt, så begynner jeg å se at det kanskje var en verdifullt wake-up-call for å ikke fortsette det kjedelige livet jeg hadde i forkant. Jeg har sett gleden av å hjelpe andre ute å si hvorfor, kanskje gjør det meg til en snillere person? Jeg har alltid trodd dette var en ukebladklisjé, men det er faktisk noe i det. I 2010 begynte jeg å innfri gamle drømmer, det var ting jeg hadde hatt lyst til i mange år men ikke gjort noe med. Det har handlet litt om at jeg ikke hadde råd før, men først og fremst fordi jeg ikke tok skikkelig tak i meg selv og var mer bevisst rundt dette. Så jeg byttet bort den gamle bilen med en kabriolet, jeg har vært på min første ferietur på 8 år, og endelig har jeg fått fylt det store akvariet med fisk +++. Til neste år har jeg tenkt og virkelig fokusere på her og nå. Jeg har derfor tenkt å droppe nyttårsforsettene, og i stedet sette opp en drømmeliste for 2010. Det er flere gamle drømmer som jeg skal prøve å innfri. Jeg klarer nok ikke bare å glemme de vanskelige årene, men å fylle det nye livet med noe annet og mer spennende, håper jeg at dette året blir lettere.