Tilbake: Erfaringer fra en svingdørspasient i psykiatrien
Dessverre kommer mange av oss en eller flere ganger til punkt i livet hvor vi mister grepet og ikke mestrer hverdagen. Da er det viktig å søke hjelp tidlig, at den er der når vi trenger den og for all del at vi maser videre og ikke gir opp når det er vanskelig å få den hjelpen vi har krav på.
Vanskelig blir det nødvendigvis bli når psykiatrien diskret bygges ned bit for bit og tilbudet blir dårligere mens behovet øker. Det er meningsløst å bli skrevet ut fra en akuttpost til 8 ukers ventetid på svar om nødvendig oppfølging innvilges eller ikke! Alle bør derfor vurdere å tegne privat helseforsikring!
For 1 år siden møtte jeg veggen og fikk plass på en akuttpost. Jeg fikk til til stadighet høre hvor heldig jeg var som hadde havnet hos dem, men behandlingen bestod for det meste i å fylle ut skjema om prosenter av følelser. Å la meg snakke ut om det som plaget meg blir det ikke tid for i en akuttavdeling. Siden jeg ikke klarte å følge min alt for effektive og dyktige behandler og heller ikke kunne få noen annen, skrev jeg meg ut etter en uke. Da var jeg i verre forfatning enn ved innleggelse, med sterk angst og total tilbaketrekning. Med tilløp til paranoide tendenser avslo jeg alle tilbud jeg fikk under utskrivningsmøtet, panisk redd for å involvere meg i noe av det jeg ble henvist til fra institusjonen. Jeg var så skrudd at jeg følte en enorm lettelse over å komme meg ut derfra, og angsten løsnet når jeg stod utenfor og ventet på Taxi! Jeg hadde en vanskelig tid etterpå, men kom meg på et vis videre takket være god oppfølging fra min samvittighetsfulle fastlege.
Jeg trodde jeg stort sett hadde lagt dette bak meg, men etter 1 år kom altså tankekjør rundt årsaken til 1. innleggelse veldig hardt og brått tilbake. På nytt endte jeg på samme akuttpost og ble skrevet ut etter 4 dager. Denne gang fikk jeg en behandler som kommuniserte bra med meg og jeg var ved utskrivning konstruktivt innstilt selv om tankekjøret fortsatt var der og jeg slet. Målrettet gikk jeg i gang og jobbet meg nedover listen med oppfølgingstiltak jeg skulle sjekke. Etter bare noen dager lå brev fra distriktspsykiatrisk senter om at henvisningen fra behandlende lege til dem - var avslått! Et annet fra kom omsorgstjeneste opplyste om 8 ukers behandlingstid på søknad om psykiatrisk sykepleier eller støttekontakt. Det skulle ikke mer til for å slå beina under meg igjen selv om jeg var ved godt mot inntil jeg åpnet brevene.
På nytt havnet jeg på akuttposten, denne gangen ble jeg innvilget 14 dager. Den samme behandler gav meg nå en liste med privatpraktiserende psykologer jeg ringte uten å få napp noe sted.
Etter en tid oppstod det noen kommunikasjonsproblem med min miljøkontakt: Vedkommende virket blant annet å være «uten antenner» en dag jeg hadde det svært tungt. Enkle ting skulle også gjøres vanskeligere enn nødvendig og annerledes enn avtalt med behandlende lege. Det svekket tilliten min og jeg mente dette kunne redusere utbyttet av oppholdet mitt, men da jeg tok det opp med miljøkontakten ble ønsket om en ny kontant avvist. Yngre personale med mindre erfaring enn min kontakt var mer tilstede, snakket gjerne mer med meg enn til meg, var mer oppmuntrende enn kommanderende og møtte meg på likefot heller enn som pasient. Slik likefram væremåte fra de «uerfarne» inngav større tillit og virket langt mer motiverende på meg. I et påfølgende møte med min behandler og denne miljøkontakten gjentok jeg mitt ønske. Siden miljøkontakten bare rodde, plukket det jeg sa i biter, avbrøt meg og ikke ville imøtekomme meg på noe som helst ble jeg etterhvert urimelig sint og innså at det etter dette møtet ville være umulig for meg å forholde meg til vedkommende etterpå. Rasende skrev jeg meg ut der og da, for så å bli innlagt igjen neste dag – på en lukket avdeling!
Det var mamge tilsynelatende urimelige restriksjoner på lukket avd, men jeg hadde flaks og fikk en dyktig og forklarende lege + en særdeles omsorgsfull, lyttende og imøtekommende miljøkontakt. Legen skisserte et behandlingsopplegg jeg kjøpte: Lære meg å leve med negativt tankekjør heller enn å forsøke å undertrykke det. Og ikke la tankespinn hindre meg i å gjøre ting jeg liker. Legen trakk også i noen tråder og nå har distriktspsykiatrisk senter omsider tatt meg under sine vinger. Jeg ble skrevet ut etter 2 dager og er nå hjemme. Ventende på brev fra psykolog for poliklinisk behandling med et opplegg jeg har stor tro på. Men som alltid med psykiske vansker, den største jobben er det pasienten selv som må gjøre. Behandler kan bare rettlede og lyse med lykten hvor jeg kan finne feste. Klatringen opp av den mørke brønnen til sollyset må jeg selv stå for. Dagene er til tider tøffe og tankekjøret er der, men jeg vet jeg vil få oppfølging og ser nå en framtid!
Under mine opphold traff jeg mange varme, flotte og omtenksomme mennesker blant både ansatte og pasienter som jeg ikke vil glemme så fort! Tonen på åpen post var særdeles uformell og skillet mellom pasient og personale var til tider vanskelig å se ;-) Men selv om morofaktoren var høy og spøk og latter satt løst, fikk jeg bak noen medpasienters fasader innblikk i triste skjebner som stilte meg og mine problem i et underlig lys! Det virker nesten som dem som lider mest utvikler de varmeste og fineste sjelene. Gjennom sin smerte lærer dem på en unik måte å «se» og forstå andre som sliter. Det er til en høy pris, men etter å ha gjennomlevd en krise kommer man ut som et styrket menneske. En gleder seg lettere over de små ting, ser klarere hva som virkelig betyr noe i et livsløp og får innsikt til å støtte andre som lider. Og ikke minst lærer en hvor sterk en selv kan være. En som har klatret helt opp fra bunnen én gang vet at det kan gjøres igjen og har lært knep fra forrige gang livet raste sammen.
Vi har alle forskjellige forutsetninger, men likevel:
Livet er en gave, og det er opp til deg hva du får ut av det.
Skakke Svingdør.
