Liilien

Nærbilde av dørtelefon.
Det ringer på “BZZZZZZZ”.
Stille.
Lengre “BZZZZZZZZZZZZZZZZ”, skepende skritt “zb, zub“, hånd som strekker seg mot røret.
Nærbilde av dørtelefon uten rør, “Øhø, hrmm, hallo? M-hrmm!”
Noen snakker i dørtelefonen.
Finger trykker på nøkkelknapp “bzt, klikk”.
“E-høm! Tredje.”
Nærbilde av dørtelefon, døra låses opp “klakk“, “zub, zb” skritt som fjerner seg.

Person sitter i en beige sofa bak et bord, kikker ned, ruller en joint. På bordet: En kopp kaffe, presskanne, askebeger, blekke med tobakk, weed, grinder og longskins, bok (Kværneland/Fiske: KANON nr. 5).
Person kikker opp, smiler, “Halla”, hever handa til håndtrykk.
Person kikker ned, tapper jointen i bordplata.
Person nikker mot venstre med lighter opp mot jointen i munnviken, “Trur det, står en kopp i skapet.”
Person lener seg tilbake med henda i fanget, blåser ut. “Klink, dunk” fra kjøkkenet, person kikker bort.
Person støtter hodet i handa, albuen på kneet, “Øy, sorry hvis jeg er enda mer ufokusert enn vanlig ass, hehe.”
Person støtter begge albuer på knærne, ser rett fram, tvinner fingre. “Har opplevd mye rart idet siste, må bare fortelle det greiene her. Du veit ho jeg deita en god stund”
Person gjør utålmodig gest med handa, hodet på skakke med øynene lukket, “Ja hu, ikke sant? Jaja, neida du skal slippe å høre om kjærlighetssorgen min, den evig ugjengjeldte kjærligheten lissom. Uansett da…”
Person trekker skarpt “phfv” inn, tilbyr joint over bordet, hoster “Uhø-UHØ!” med neve forran munnen, “…det skjærte seg jo, ikke sant? Og jeg trudde jo jeg fixa det ganske bra, sånn etterpå da, bedre enn jeg pleier hvertfall, gikk greit i etpar uker lissom, drukna det med fyll og Emma, like I do, you know?”
Person lent tilbake, en hånd bak hodet, drar lua litt bakover, kaffekopp i høyre hånd, “Så plutselig den siste uka nå har ho dukka opp i huet mitt, masse, hele tida! Har en drøm hver natt, hvor hu forteller meg en historie, trur hu sier det er en novelle ho skriver eller no.”
Person lent framover, en hand over kneet, den andre opp og ut i forklarende fakt, “Husker ikke så mye av det rundt, men historien husker jeg nesten ordrett, har skrivi det ned også.”
Person leter i en skål, finner to små ark, “Jo, bare å lese.”

Jeg var ute å spaserte med en venninne, en januarkveld, vi fulgte Markveien sørover, og ved hjørnet av Olaf Ryes Plass ble vi utsett av en roseselger som endret kurs og falt i takt. -En rose til din kjære! insisterte han og blunket med ett øye, før han med et insinuerende smil konkluderte at min venninnes skjønnhet kunne bare en rose yte rettferd. Jeg snudde meg mot henne for å avlese hennes reaksjon, hun hadde ved flere anledninger tidligere vist sin avsky og utålmodighet overfor tiggere, narkomane, ververe fra Røde Kors, alle som ville henne noe på gaten, og jeg ventet et hatefullt fnys eller en hånlig liten latter. Men hun hadde falt et stykke bak og strevde med å brette ut et lite stykke papir med vantekledde fingre, og hadde enten ikke registrert opptrinnet, eller simpelthen valgte å ikke skjenke verken roseselgerens kompliment eller hans tilstedeværelse tid eller tanke. Jeg stanset og fisket etter Luckypakken i frakkelommen, sjekket den andre lommen, fant en sigarett, tente den med litt besvær bak koppet hånd og tok de to første raske trekkene i munnen og ut, og det tredje, dype draget, tittet utålmodig etter henne, før jeg snudde meg mot roseselgeren. Han var tynnkledd, men lot seg ikke bry av det. Selv om denne kvelden ikke var blant det årets aller kaldeste, var hans tilsynelatende fraværende frysen påfallende; ingen stiv dans fra fot til fot, ingen hutter eller floke. Han stod foran meg med en bøtte full av roser, pakket fem og ti i cellofan. Med stutte, tykke fingre bladde han raskt mellom dem, sorterte dem etter størrelse og farve i løpet av sekunder. Så ga han seg til å presentere dem, han viste meg roser intenst brennende, lidenskapelig røde, og roser bleke og nesten uimotståelige, som den tynne huden bak en pikes øre, dypt blodrøde roser, og flerfarvede roser som minnet meg på hvor særdeles vakker denne aftenens kveldshimmel hadde vært. Jeg lot ham holde på en stund, han rakk vel å vise meg ti forskjellige, alle unike, nydelige roser, før jeg mistet tålmodigheten. -Har du ikke en lilje, spurte jeg. Han holdt blikket mitt i noen sekunder før han sa at nei, det hadde han ikke. Så slapp han rosene tilbake i bøtten, ga et nikk og gikk nordover, så til venstre, mot stedet jeg hadde sett solen gå ned bak Vulkans kraner noen timer tidligere. Jeg ble stående å se etter ham og tenke tilbake på den solnedgangen, en komposisjon som hadde rørt ved meg dypere enn noe malt stykke papir bak passepartout og ramme, rørt meg så sterkt at jeg hadde stanset der på toppen av bakken, før trebroen over elven, og følt angst og fortvilelse skylle av meg, som en kvalme som plutselig slipper, og jeg hadde svettet euforisk og vært, kanskje, i et lite øyeblikk, lykkelig.

Da jeg snudde meg igjen var min venninne borte. Jeg strammet skjerfet godt om halsen og fulgte roseselgeren nordover, hjemover. Liljen var uansett ikke tiltenkt henne.

Person ser rett fram, smiler litt, tar imot joint, “Jaa, kunne jo kanskje blitt en novelle lissom, jeg har jo lagt til en del og skrivi noen ganger. Men det er ikke stor litteratur akkurat da. Men uansett da… “Uhø-UHØ!”
Person heller kaffe i sin egen kopp, “…etter jeg begynte å drømme har jeg opplevd det samme som han i historia, blitt helt tatt av en sterk følelse, bare at for meg er det kjipt og gir meg angst. Det skjer helt plutselig, sånn bare når jeg går bortover lissom, eller ofte når jeg står i kassa og gjør noe. Blir helt satt ut, plutselig blir jeg overvelda av en sånn drittkjip følelse. Blir flytta ut av tid og rom, og ut av “selv” da, hvis du skjønner. Og det kan sitte i LENGE, timesvis. Crazy dejavu shit,”
Person ser rett fram, en hånd bak hodet, trekker av lua, “Trur kanskje jeg må snakke med a. Eller noen andre, psykolog kanskje.”
Person ser ned, “Trur ikke det ass, hu sa hu ikke var sikker, men jeg pressa ho til å si ja eller nei på fylla, trur ikke det er noe å redde der. Faan så idiotisk ass, husker ikke mesteparten engang, jeg er så forbanna dum noen ganger. Haha, trur kanskje hu dytta meg av stolen også! Jævlig kul jente ass, hehe.”
Person ser opp, “Veit ikke jeg. Blei jo glad i a da, har lyst å se ho. Gjøre en kul, fin ting lissom, få oppmerksomheten hennes på en positiv måte. Men steget fra romantisk og søt til psyko-stalker er lite, ass, hehe. Så hva skal jeg gjøre a? Åssen kan jeg fixe ting?”