I gata mi

I gata mi.

Jeg flyttet opp til gata mi med søsken og ei mor.
Ble kalt bermen på skolen og en pusling.
Gikk mest for meg selv hele skoletiden.
For jeg var ikke verdt noenting.

Jeg ble banket opp og jaget å var livredd hver dag.
Hånet og hetset gang etter gang.
Jeg ropte høyt til Gud i skogen men ingen hørte meg.
Hørte bare vindens sang.

Jeg ble redd mennesker å fant ikke min egen livsvei.
Selv om det fantes noen få som brydde seg.
Min egen mor forsto ikke hvor vondt livet var.
Hun som skulle fortelle meg at jeg hadde noe fint i meg.

Prøvde å søke hjelp å trodde på alt de sa.
Når jeg stilte spørsmål om viktige ting jeg lurte på.
Så møtte tausheten meg som en hard vegg.
Skjønte fort at de ikke alltid var i stand til å forstå.

Jeg traff ei vakker jente.
Som så alt det fine som bor i meg.
Med mange flotte dager med et godt liv.
Alt det gode vi finner blir jeg aldri lei.

Et menneskeliv er vist bare statestikk og tall.
Stort sett må jeg stå alene når stormene raser avsted.
At alle mine følelser og tanker er i min kontroll.
Fører meg mot minner som ikke vil gi meg fred.

Hansjohan Engebretsen