Et SMS

-Hej, vil du treffe meg?
Jeg fikk meldinga klokka 22:07. Nå er klokka 00:39 og jeg har enda ikke svart.

Det har gått to måneder siden jeg hørte fra henne sist. Den gang ba hun meg ikke kontakte henne igjen. Det plaget meg, jeg hadde jo forklart at faren var stor for at jeg ville sende henne meldinger på sentimentalfylla. Og hun sa at hun skulle prøve å unngå det samme. Hva faen? Jeg hadde sendt etpar, ganske fine, meldinger, en spilleliste på Spotify og et ønske på Facebook om at hun skulle høre gjennom spillelista, for den tok så lang tid å sette sammen. Nå sitter jeg her, meldinga hennes lyser fortsatt ubesvart på mobilen og jeg er halvveis ned i en aquavitflaske jeg i hemmelighet tok fra mors barskap tidligere i dag. Jeg har tenkt på henne, jeg må innrømme det. For å være helt ærlig, så har jeg ikke tenkt på stort annet på to måneder. Hun er der alltid, et jævla spøkelse som hjemsøker meg våken og sovende. Hun slipper ikke taket, sånn som de tidligere gjorde etter etpar uker. Hver gang en melding har tikket inn har jeg ventet med å lese, håpet at den skulle være fra henne, fått en liten boost og tenkt at nå angrer hun, nå vil hun at jeg skal gi henne en ny sjanse. Hver gang har jeg etter etpar timer skuffa måttet konstatere at nei, selvfølgelig var den ikke fra henne, og at den invitasjonen til kaffe fra en helt annen har utløpt for lengst, og jeg føler meg dobbelt kjip. -Hej, vil du treffe meg? Jeg prøver å tolke meninga, men det er helt umulig utifra fem usle ord. Vil jeg møte henne? Såklart. Men helst tilfeldig, på gata, bardus, oi! Shit, hei! og være oppegående og edru og uberørt, kanskje gi henne en klem, vise at faen, dette takler jeg jo, kanskje få henne med på en kaffe, en øl, fem øl og så hjem. Hah! Ikke faen om skjebnen, ödet, skulle unne meg det. Nå blir alt på hennes premisser, hun styrer skuta, she calls the shots so to speak. Jeg prøver å finne forklaringer på dette plutselige ønsket om kontakt. Har hun lagt igjen noe hos meg som vi begge har glemt, og som hun kom på idet hun trengte akkurat den tingen? Har jeg gjort henne gravid? Vil hun bare fastslå overfor meg at det er over, at det ikke er mer å hente? Hva faen skulle i så fall være vitsen med det? Den siste muligheten, den jeg ikke engang tør å tenke på, at hun skulle ha angret seg og vil prøve på nytt, er så fjern for meg at jeg blir slått bakover i sofaen når den faller meg inn. Klokka er 01:15 og aquaviten er snart tom, og jeg lider av istykkerslitende tvil. Det er jo dette jeg har ønsket, håpet på, bedt om, et tegn, en bekreftelse, en anerkjennelse av min desperate søken etter kontakt med henne. Jeg bestemmer meg for å svare henne. Si at ja, såklart vil jeg treffe henne, ikke virke desperat, men kul og rolig, si kanskje tirsdag, selv om jeg egentlig har planer da, at kanskje onsdag er bedre. Jeg ser på telefonen, meldingen er borte. Jeg finner den verken i innboks eller lagrede meldinger, og jeg våkner. Uten å ha sovet våkner jeg, ser meg rundt, lurer på hvor alle de andre har blitt av, tar innover meg at de andre aldri har vært her, at den meldinga aldri har lyst opp skjermen på telefonen min, at aquaviten og posen med gøy er tom. At Zwilling TwinCermax utbeningskniven står ensom og kontaktsøkende på magnetplaten, at min venstre underarm trenger oppmerksomhet.

Hva gjør jeg nå?