Du stjal min kjærlighet

Du brøt meg ned når jeg var åpen,
spottet meg når jeg var glad.
Kjeftet på meg når jeg var
ødelagt og ikke rar.

Jeg trodde vi var likedan.
Jeg trodde du var snill og varm.
Jeg trodde du var utrygg,
slik som meg.

Jeg lengter til en annen verden,
fri for smerten som meg rir.
En verden der jeg varme føler,
når jeg ut av søvnen glir.

Da kan jeg sorgen bak meg legge,
gleden kan jeg føle på.
Hun jeg ga min nye tillit
tett inntil meg ligger nå.

Alt det som er vanskelig
vil da mot det fjerne gli.
Varmen fra min kjæres kropp
presser gleden i meg opp.

Min redsel for at kraften rømmer
slik at jeg blir kald og tom
lindres når hun vakkert drømmer,
sovende i samme rom.

Frykten som har preget meg
om at folk tror jeg er lei
byttes ut med troen på
at min vei er rett å gå.

Jeg en verden skape vil
der det nytter å være snill.
Hvis du har et åpent sår
gir vi deg all trøsten vår.

Du skal aldri føle på
at din godhet vike må
for et tilsnakk som deg gjør
usikker og ør.

Trygt var ei der jeg kom fra
de ville fra meg gleden dra.
Jeg ble skremt langt inn
i mitt eget sinn.

All skyld hun tok på seg
og byrden falt fra meg.
Men frihet ble jeg snytt –
hun gjorde det på nytt.

Der står hun, elegant og fin
og snakker ned på vennen sin.
Hun gir ham lasten med å tro
at han er slem og hun er god.

Det risper opp i gamle sår
han fikk i sine unge år
da de som rundt ham var
så på ham som stygg og rar.

Nå har jeg endelig lært
at det som jeg har kjært
kan jeg bare nå
når jeg andre hviler på.