Det var det siste han sa..

’’Jeg er glad i deg’’ … det var det siste han sa, det var det siste jeg sa. Du vet aldri når noe kan skje, hvorfor er det slik? Tenk viss det hadde vært slik at du fikk en bok og i den boka sto livet ditt fra du ble født til du dør hadde du lest den? Hadde du i det hele tatt åpnet den boka? Det hadde jeg, for da vet jeg når jeg skal miste de jeg er glad i, og sånn får jeg tid til å vise hvor glad jeg er i dem før det er for sent. Mamma så på da det skjedde, hun gjorde ingenting. Jeg har ikke snakket med henne siden den dagen. Jeg så henne sitte ved siden av han, hun holdt et godt grep rundt hånden hans. Men fortsatt gjorde hun ingenting. Hvorfor? Det har jeg ikke giddet å spurt henne om. Jeg tenker vell det var egoisten hennes som tok over. Pappa sier hun godtok at han skulle dø men hva vet vell han som aldri er eller var tilstede. Mormor derimot som alltid var på sykehuset og passet på at ting gikk bra. Hun sier ikke noe om det som skjedde, hun har ikke sakt et eneste ord om det. Jeg er den eneste som bryr meg, jeg er den eneste som faktisk viste at jeg brydde meg. Alle var helt rolige, ingen sa noen ting, hvorfor sa ingen noe!? Må jeg alltid være den ene som bryr seg om andre? Livet går videre å det er noe du ser i vår familie. Han var bare 12. Hvorfor er det ingen som har funnet en kur mot kreft?