i mørket for meg selv

Jeg har aldri opplevd ett trykt liv
jeg har alltid vært fanget rundt sorg, frykt og smerte
jeg har alltid lengtet etter noe trykt
Noe jeg aldri fikk
inni meg er det så masse som vil ut i lyset
men jeg har ikke fått det til, selv hvor mye jeg vil
Jeg har alltid hatt ett håp om det bedre
om at noen kunne se meg på sin vei
at jeg ikke var som de tenkte, men den gang ei
Jeg går og fomler i mørket for meg selv
jeg aner ikke hvor jeg er hen
jeg snubler og går, er full i sår
Jeg vil så gjerne slippe å kjenne smerten
den er der og river ut mitt hjerte
jeg kan ikke forstå hva som var så galt
at alt rundt meg skulle være så kaldt
jeg vil så gjerne finne døren ut i det fri
men det er som at den har gått i hi
den er der ikke noe sted
ikke som jeg kan finne
inni meg er det ett utrolig sinne
nå merker jeg at kreftene svekkes
det er ikke mye igjen av meg
hvorfor kan ikke de bare respektere meg
hvorfor være så vond
hva har da jeg gjort galt
alt er så svartmalt