Takket være deg, du som ba meg være stille.

Det var hånden som slo, ikke slaget. Med så mange i nærheten, og i rommene rundt- har jeg aldri følt meg så alene. Det var smerten jeg følte, ikke sårene som ble påført meg. Sårene leges, smerten bærer jeg med meg for alltid. Jeg festet blikket på hver minste ting som flyttet fokuset vekk fra det som faktisk skjedde, og aldri før har jeg vært så takknemlig for en tikkende klokke å hvile øynene på. Det var lengsel og trang om hverandre, ekstrem hjemlengsel og en trang til å komme meg bort fra dette helvetet.