Skjebnens ubehag

Hvor lenge går det før jeg knekker?
Er alt en eneste konspirasjon
mot min svake person?
Jeg er lettere sinnsforvirra
føler at livet er en kamp mot tida
står på den gale sida
blir aldri klok på all lidelse

Jeg er en usling, feig som faen
ingenting jeg gir, jeg ga
har gjort noen andre mennesker bra

Livet mitt er en farse
med håp om en framtidig kunstnergasje
fortoner karrieren seg sakte, men sikkert
mot meningsløsheten, og klokka tikker
Enkelt, vanskelig, alt samtidig
rammene blir så altfor rigide
klarer ikke noensinne å velge side
i dialektikken noen kaller livet

Men livet er bare et fragment av døden
et beinløst forsøk på å forsvare grøden
Rasjonalitet forblir et øde
hadde jeg bare hatt viljen til å gå med i døde
om enn jeg endelig fikk kontakt med nøden
om bare jeg turte å svikte hatet
hadde livet gått en annen gate

Ti, la meg kjenne litt virkelig smerte
Jeg skjemmes over all min apatiske lengsel
Frigjør meg fra de fortaptes fengsel
Jeg ønsker meg smerten, jeg ønsker med nøden
og endelig få bukt med den utsatte døden
jeg finner vel livet, der innerst i mørket
før livsviljens blod i sin tur òg vil størkne
I kryssildens skjebne, lagt plant under stålet
ved Jerusalems grenser, og pinslet på bålet
– i all denne ulykken, øyner jeg målet!

Trekk meg mot traumene, la meg forsvinne
la meg for Guds skyld ei noen gang vinne!
ta fra meg aktelsen, frarøv meg sinnet

Kneble forstanden, fornekt min moral
- forby meg frelsen, gjør meg til hat
spis mine penger, ta fra meg mitt tak

Gjør meg til latter, sett meg i bås
Gjør mine innerste drømmer til vås
spytt meg i trynet, slå så det nåes

Så mange blikk, så mange mennesker
Fortapelsen eier ingen grenser
En regnpøl dynka ned med sjeler
som fornuften sakte knebler
Det lever ingen kristne lenger
Fra Jesus går en vidstrakt lengsel
Vår arvesynd forbanner livet
og vi må alle bittert lide

Hvor kommer denne skylden fra, hvert tabu er en algebra
som jeg forgjeves søker løse, ligger i intravenøse
fra virkeligheten, min natur
Jeg fanges i en voldskultur

Min endelige befrielse, er min selvfordrivelse
hodet veier mer enn hjerte, men kan ei unngå sorg og smerte
Det brenner under våre føtter, der visner gammel jord og røtter
men selv i askens hete glør, går framskrittsjaget fram som før

Når skal vi mettes, stagge jaget
slå oss ned i Edens hage
Når slutter dette ubehaget
når får vi våre frelsesdage

Når skal denne muren rives
snusfornuften vekk fordrives
Hvor er livets kamp blitt av
la meg kjempe til min grav

Ingen veit hvor verden ender, skjebnen er i andre hender
Bitre fiender blir til venner, venner blir til sjelefrender
Men den store kjærlighet, som de store helter minner
vinner ingen, alt forsvinner

Dikteren ble for lengst begravet, druknet i det store havet
Klarer ikke lenger kave, gjennom dette sannhetsjaget
Illusjonen er forstummet, drømmen saktens helt forsvunnen
Ingen evighet i sikte, alt vi miste kan – vi mister

Gi meg lyset, frelse, nåden: venn, det krever heltedåden
La meg føle menneskelig nærhet: den er opp av viljen båren
Her er ingen håp i mørket, livets saft og blod er størknet
Skjebnen er i andre hender, ingen veit hvor veien ender

Erkjenne kan jeg, først som sist, at jeg er blitt en nihilist
– men frykter tapet, frykter angsten, frykter selve frelsefangsten
Livet er så blott mekanisk, dette vakuum gjør meg manisk
Mangler alle egenskaper, til å bli en selvgjort skaper

Meningsløshet, død og smerte, preger mitt forfrosne hjerte
Kan ikke dele kjærligheten, har ikke tro på menigheten
Ingen sannhet, ingen vinner – ingen trøst i gamle minner
Massen kan ikke bære synden, ikke fatte skjønnhetsynden

Jeg kan dyrke estetikken, men blir fjern den sanne lykken
Orker ikke sannhetsjaget, orker ikke Edens hage
Alt jeg klarer er å flykte, rømme fra mitt gode rykte
Men i hjertet, trykker hatet, håpet kan jeg lett begrave

Allikevel skal sant erkjennes, selv om jeg over livet skjemmes
selv om jeg lider helt på bunnen, og livets vilje er forsvunnen
Selv om jeg prøver filosofisk, er kallet mitt en filantropisk
lengsel etter fredens godhet, tegn på menneskehetens storhet

Søker trøst i kroppsforgiftning, livet får en annen vinkling
Kjenner smerten gripe sjelen, men kan aldri fris fra skjebnen
Alt er simpelthen forgjeves
– verdi har kun det liv som leves