Nå kommer tankene.

Arr. Som aldri går bort.

Kommer til å lage nye.

Føler det på meg. Tankene bestemmer.

Jeg vil ikke. Men jeg vil. Kjenne smerten, og glemme litt.

Nå jeg gjør som tankene vil, blir følelsene borte.

Jeg får ro. Skyldfølelsen forsvinner, jeg forsvinner…men skammen kommer litt etter litt.

Vær så snill å ta vekk arrene mine, så ingen ser…

Hvor patetisk jeg er.

Verre nå.

Vil bort. Fra alt sammen.

Fra meg selv.

Helt tom. Vil kjenne noe.

Hva som helst.

Ser blodet strømme.

Føler jeg noe nå?

Jeg går.

I speilet ser jeg blodet på håndleddet.

Kjenner en intens smerte.

Deilig.

Smerten blir borte.

Blodet har tørket.

Jeg er tom.

Igjen.