Mørke dråper

På en ensom plass, i et ensomt nabolag, i et ensomt hus. Mørke lå over himmelen, som et svart slør på en gammel dame i en begravelse. Det er jo ganske normalt når det er natt, men det ikke i Nord-Norge. Og akkurat den natten, var det mørkt, over lange strekninger. Mange og mesteparten hadde lagt seg eller hadde lyset på et rom eller to i huset, men i hans hus, var det svart i alle rom. Eneste var lyset fra pcen som skinte klart i kontrast med mørket, som et lynnedslag på den svartese vinternatt. Der satt han, helt alene og smånynnet på sanger fra iPoden hans, som han hadde fått i bursdagsgave hos farmor dagen han fylte 15 i juni, som alle netter. Men akkurat den natten var spesiell.

Helt alene. Trist. Landskapet utenfor, som vanligvis ga han livsglede og et smil så varmt om munnen, gjenspeilet den natta hans liv og følelser. Der det skulle vært lys i lampa var det en livløs pære. Der det skulle være lys fra midtnattsola, var det mørkt, fylt av skyer og svakt lys. Ikke en gang gatelysene, som brukte å få han til å føle seg trygg, lyste. Himmelen var trist og det var kaldt. Selv om det var 30 plussgrader ute, var det kaldt. Hele den natten frøs han. Til slutt pakket han seg godt under dyna og prøvde å tenke på varme og gode tanker. Det ble varmt, men ikke på grunn av tankene. Hodet og kroppen ble fylt med mørkerøde deilige dråper, som fikk han til og glemme alt. Han frøs ikke lenger, tvert om så hadde den kalde, nifse gufsen forlatt han og rommet. Han ble så fri i sinnet, og alt føltes som om han falt nedover delige, myke skyer med sola i ansiktet, og så ønsket sammen med andre i et sosialt samfunn. Fremmende, men fortsatt...gode og likesinnede folk. Varme dråper ned over armene og brystet, ble blandet med andre dråper. Mange dråper som druknet sorgen. Den natten var han blitt en ny av mørke dråper.

På en liten, men trivelig plass, i et trangt, men koselig nabolag, i et mørkt, men samtidig så lyst av glede. Lyset lå på himmelen, som et skjerf som fikk en vanlig gutt til å føle seg populær. Det er jo ganske vanlig på natta, i alle fall i Nord-Norge. Og akkurat den natten, var det lyst over lange strekninger. Få og minsteparten var våken, eller hadde noen rom med mørke, men i hans hus, var det lyst på absolutt alle rom. Eneste var mørket fra skyggene som ble kastet av lyset, som viste seg i full kontrast med lyset, som himmelen bak et lynnedslag på den svarteste vinternatt. Der satt han, omringet av folk og pratet over et glass brus, som var det eneste de hadde råd til på 15 årsdagen hans i august, som alle netter. Men akkurat den natten var spesiell.

Omringet. Glad. Landskapet utenfor, som vanligvis ga han dystre tanker og tårer på kinnet så kalde, gjenspeilet den natta hans liv og følelser. Der det skulle ha vært slokket i lampa, var den en skinnende pære. Der det skulle vært mørke fra skyer fremfor midtnattsola, viste lyset seg i klar kontrast. Ikke engang gatelysene, som brukte å få han til å føle seg trist av mørket, var slokket. Himmelen var glad og det var varmt. Det var selvfølgelig 30 plussgrader, men han følte seg overopphetet. Hele den natten kokte han. Til slutt tok han av seg teppet og prøvde å tenke på kalde og litt dårlige tanker. Det ble kaldt, men ikke på grunn av tankene. Hodet og kroppen ble fylt med lyserøde fæle dråper, som fikk han til å huske alt. Han kokte ikke lenger, tvert om så hadde den varme, behagelige bølgen forlatt han og rommet. Han ble så sperret inne i sinnet, og alt føltes som om han falt nedover en bratt bakke fylt med skarpe, harde steiner med snø i ansiktet helt alene, og så alene sammen med andre folk i et ensomt samfunn. Kjente, men fortsatt så onde og ulike folk. Kalde dråper ned over armene og brystet, ble blandet med andre dråper. Mange dråper som druknet håpet. Den natten var han blitt en ny av mørke dråper.

S.B