I dag gråt jeg

Jeg tittet opp i den løse, kalde og tomme lufta.
Jeg kunne høre vanndråpene falle stille på ruta. Jeg ble sittende stille.
Jeg symboliserte regnet med mine egne tårer.

Jeg tittet opp igjen. Hodet surret, og tankene spinnet i lufta. Til slutt er alt jeg hørte små, innvendige skrik. Det har sluttet å regne nå.

Mørket trådde sakte men sikkert frem i den dystre, dystre skolegården.
Beina gikk i ett med gulvet i det jeg løp, og jeg etterlot meg kun et vindkast i korridoren.

Regnet hadde begynt igjen.