Husker du meg?

Husker du meg? Den lille jenta som lekte og lo. Nå er jeg stor, og jeg ler ikke mer.

Jeg pleide å lage mye lyd. Du kunne alltid høre meg lenge før du så meg. Det var umulig å ikke legge merke til meg.

Nå er jeg stille. Jeg sier ikke stort. Ingen ser meg, og ingen bryr seg. Husker du meg?

Det var alltid så lett å se hva jeg følte. Du kunne alltid se det på meg hvis jeg var trist. Da kom du og trøstet meg.

Nå har jeg blitt flink til å skjule hva jeg føler. Ingen kan se det når jeg har det vondt.

Jeg pleide å si ifra hvis jeg trengte hjelp. Nå er det ingen som vet at jeg sliter. Husker du meg?

Jeg pleide å gråte når jeg slo meg, men var like glad etterpå. Nå skader jeg meg med vilje, men jeg klarer ikke å gråte.

Før skjønte alle alltid hva jeg mente. Nå er det ingen som forstår.

Før skrek jeg når jeg var sint, lo når jeg var glad, gråt når jeg var lei meg og pratet når jeg hadde noe å si.

Nå skriker jeg høyt inni meg, men det er ingen som hører.

Jeg prøver å si noe, men det kommer ingen lyd.

Jeg savner gode gamle dager. Vil jeg noen gang bli glad igjen?