Arrkanten-

Som en sprekk i asfalten.
Den opplever en Uforutsigbarhet når ytre påkjenningen tvinger den til å slå sprekker.
Sånn føles det på innsiden min også.
Alle de vonde tingene av alle de ytre belastninger, ord og handlinger har gitt sprekker og laget store dype arr på innsiden. Det har falt av mange flak ved arr kanten og forsvunnet i det turbulente været. Det er flak jeg aldri får tilbake. Jeg er etterlatt med dype hull og et evig stress på daglig jakt etter fyllmassse, lim, sparkel eller annet festemiddel så Innsidearrene er sikret slik at jeg ikke faller nedi. Ofte skulle jeg ønske at andre kunne SE det. Slik at folk forsto hvordan jeg prøver å overleve hver dag. Ingen hører mine skrik og ser mine tårer, ingen vet hva som skjer når noe sårer.. Jeg blir ikke bare lei meg av det jeg hører, jeg går inn i meg selv og lukker alle dører.