Tilbake: 1000 år
Her er et dikt eller rettere sagt en sangtekst som er skrevet av Odd Børretzsen.Den synes jeg beskriver godt hvordan det kan være å være menneske noen ganger.
Jeg er i en situasjon i livet nå der dette diktet beskriver mye av min tilværelse nå om dagen.
Først sover vi kanskje i 1000 år, en 1000 års-søvn uten drømmer i.
så våkner i opp i et skremmende hav, et nådeløst hav, som vi svømmer i.
Og skyldes våte og skremte på land, noen på en gylden strand, med gyldne trær og gyldbe hus.
men noen lander på stein og grus.
Men om det er sand eller stein på bunnen, så våkner vi alle med vann i munnen.
Sånn begynner vi vårt liv på jorden, en liten kropp som puster.
Ditt redde hjerte slår, din hud er tynn, tynn som løv
Din mage myk som mager er, du er uten navn og uten ord.
Men du kan gråte som små kropper kan. Du gråter :her ligger jeg.
Jeg fryser, jeg trenger varme. Jeg er redd , jeg trenger trøst.
Jeg trenger hjelp mot sol og regn, mot lys mot mørke, mot sult og tørst
Jeg trenger kjærlighet. Du gråter høyt om alt du trenger.
Om vi våkner opp på stein og grus, eller på en gylden topp.
Har vi bak vår tynne hud en kropp, en kropp så myk som kropper er.
Og hud så tynn som løv.
Og alle gråter vi når vi våkner, gråter om alt vi trenger.
Hvis ingen hører at vi gråter..........gråter vi snart ikke lenger.
