Vi burde skjønt det før.

Da du gikk på skolen å ble full av traumer og sår.
Du gråt da du kom hjem men ingen forsto deg.
Du måtte holde ut å være sterk hver dag.
Vi burde skjønt det før at du gikk ensom på din vei.

De kalte deg en pusling å ba til Gud at de måtte holde opp.
Etterhvert vokste du opp å hadde problemer å stole på andre.
Du levde som en kamelon å tilpasset deg.
I ethvert miljø for å passe inn å alltid kunne forandre.

Hvor mange tårer du hadde grått av psykisk smerte.
Angstnetter alene i et innestengt rom i mørke som holdt deg fast.
Du levde i et opprørt hav å ropte etter hjelp.
Vi burde skjønt det før men du havarerte tilslutt med brukket mast.

Vi vet du er annerledes fordi så mange snudde seg bort.
Likevel klamret du deg fast å greide å få deg et liv.
Å tilgi er ikke alltid så lett det har vi merket å sett.
Du er likevel sterk som ennå kan til livet finne ditt smil.

Hansjohan Engebretsen.