Velfungerende skakkjørt

Jeg synes det er rart. Rart hvordan menneskesinnet fungerer. Hvordan et tilsynelatende velfungerende individ kan være så forbannet skakkjørt.

Jeg kjenner ei - jeg sier ikke hvem, men jeg kjenner henne godt. Ei grepa dame, ei som får ting gjort. Ei som styres av tålmodighet og omtanke for andre, og som samtidig er et detaljpetimeter.

Jeg har alltid lurt på hvordan hun får ting til. Hvordan hun sjonglerer småbarnstilværelse, jobb, studier, familie og venner. Det står stor respekt av hva hun får til.

Hadde jeg respektert henne like mye dersom jeg visste at alt var en løgn? At hun hver kveld legger seg med alt annet enn hva som kan minne om selvrespekt og mestringsfølelse?

At alt dette overskygges av den sannheten hun, og bare hun alene, kjenner til? En sannhet så fjern fra hva hvem som helst tror om henne, at ingen ville trodd henne om den ble lagt på bordet.

For det er nemmelig det. Hvordan skal man begynne å fortelle folk om sine mørkeste hemmeligheter, når dette ikke på noen som helst måte samsvare med den personen man gir seg ut for å være?

Jeg kjenner henne. Jeg vet at hun håndterer livet bra. Samtidig som hun er i nød etter hjelp. En hjelp hun ikke vet hvordan hun skal skaffe seg, ettersom hun spiller dette skuesspillet så forbannet godt.

Jeg kjenner mørket hennes. Hyenene som krafser, uler og flekker tenner. Som truer med å hente henne inn. De jævla hyenene, som dukker opp stadig oftere.

Jeg vet dette, og likevel klarer jeg ikke å gripe inn. Hvorfor? Delvis fordi jeg ikke bryr meg? Delvis fordi det fascinerer meg hvordan et tilsynelatende velfungerende individ kan være så forbannet skakkjørt?