Sola mi

Høstlauvet slipper greina og dynekler bakken i rødt og gult. September er vemodig og vakker. Mennesket i nord trekker seg inn i lune lystente stuer og    noen inn i seg selv. Den lyse tia går mot ei mørk, trekkfuglene er reist for denne gang og naturen blir stille igjen..

Var vi ute av hiet...? Må jeg gå inn igjen nå...? Kan jeg sørge over sommeren som gikk så fort forbi..? Kan jeg tenke at jeg ikke er klar..? Kan jeg ønske at du  ikke forlater meg her i mørket? Jeg er ikke klar... Aldri klar for å være uten deg.. Hvor skal jeg finne den næring ditt lys gir meg? Hvor skal jeg hente varme når alt fryser..?
Jeg skulle solt meg i alle de stråler du sendte mot meg. Jeg skulle favnet dem, samlet dem i meg til jeg rant over av lys..

Jeg skal gå inn i hiet.. La mørket ta dagen, la livet få hvile... Kjenner høstlufta nuppe huden og sende skjelvinger gjennom kropp å sinn. Jeg skulle solt meg i alle dine stråler.. Kan ikke ankre deg her.. Skullet satt livet på pause den vakreste dag, når strålene fra deg var lune kjærtegn til langt på natt.. Var jeg der, så og kjente jeg..? Snuste jeg på sommerens liv?

Jeg er redd for vinteren.. Redd for kulden.. Redd for at jeg ikke har samlet nok solstråler inni meg til å ikke bli slukt av mørket. Ikke la meg være igjen her i mørket.. Ta meg med dit du drar.. Jeg skal elske at du skinner på meg, elske varmen og nuet.. Jeg er ikke klar. Jeg trenger mere.. Visner uten deg..