Når det koker inni

Man vet aldri hvor lenge det går. Noen ganger går det kanskje bare minutter eller timer, men andre ganger kan det gå uker, månder eller kanskje år.
Tankene samler seg opp. Knytter seg sammen som en lang tråd, og til slutt er det et eneste virrvarr av et garnnøste. Ingen ting henger på greip lenger. Eneste du vet er at ingenting stemmer. Ingenting er rett. Og ingen velger å tro deg når du forklarer din side av saken. Den dagen du endelig hadde fanget motet til deg å gå frem til den eller de personene som plaget deg mest. Som gikk mest på "replay" i hodet ditt. Når du endelig valgte å si bit for bit av hva problemet var fornekter de alt som om hendelsene aldri hadde funnet sted.
Agresjonen stiger, angsten av å skulle prøve igjen griper inn. Hvorfor kan de ikke bare innrømme det slik at livet sakte men sikkert kan gå videre? Vi er alle mennesker, og gjør alle feil. Når du for en gangsskyld hadde godtatt det du gjorde feil, og bare hadde dette siste hinderet.... Hvorfor måtte de da stopppe deg?
En gang til... men fortsatt fornektelse. De later som om du aldri har vært deprimert, aldri har slitt med angst eller noe i den kartegori. DU er helt A4 som alle andre, så hvorfor komme dit å syte liksom?
Mer agresjon, mer angst for å ta opp tema. Hvorfor må de ødelegge deg på den måten?... når du endelig hadde startet å bygge deg opp.