Tilbake Tilbake: Livsknuter

Stillheten

 

Tenk at vi skulle oppleve å savne den
Som en beskjeden, og mild venn
Før var den utenkelig og skremmende
Nå drømmer mann om den, som en vennlig fremmende

Som barn var stillheten uutholdelig
I ungdomstiden var den nesten voldelig
I voksen alder ble den uerstattelig
Med tinitus er den ufattelig

 

I rock,n roll er den en skrekk
som å stikke hue inn i en sekk
Den er en velsignelse for de slitne
Et mareritt for de vitne

I vår tid skal det på død og liv, være alltid noe som skjer
Larmen har blitt vårt skjold mot det som ikke finnes mer
Ser ut i løse lufta, hører bare det vi vil høre
Det er ikke noe rart at det meste har blitt ei røre

Leter etter grunner til å leve
Ender fort opp i mot det umulige å strebe
Ingen kan forklare det, mange ikke tro det
Hvorfor vi på denne underlige klode

Lengter etter noe vi ikke vet hva er
Er som om vinteren, og lete etter bær
Vårt eneste valg er å gjøre så godt vi kan
For å oppnå vårt udefinerte drømmeland

Når vi en gang skal forlate denne verden
Vil det være godt å vite at vi var med på ferden
At vi en gang dør, som vi levde
Utnyttet hvert sekund, å ikke bare svevde

Anonym

Til forsiden