Tilbake Tilbake: Livsknuter

Mitt liv i et nøtteskall!

Dette er ett dikt om mitt liv.. Et dikt om livet mitt i ett nøtteskall, dette er som et lite innblikk.. Takk for denne siden, den har hjelpt meg i vansklige tider..

Jeg er synlig for verden
men jeg er og usynlig for de som ikke vil meg se
de ignorerer meg som bare de

har levd i skjul i atten år
de år så fort som de går
og så mye rart de sår

har minner etter littavhvert
veldig mye rettogslett
jeg på minnene har spist og blir overmett

Har fått nokk av all den ondskapen jeg har sett
den kommer aldri til å få rett!
for jeg skal stoppe den rett og slett

Har fått nokk av vaksene som sier de skal passe på
men så klarer de ikke å forstå at du trenger litt mer hjelp, mer oppfølging
de forsømmer deg, fordi de er blind

Har fått nokk av bank, blåmerker og sår
fra folkene på skolen
alle årene som går og går

har fått nokk av baksnakking av alle slag
mange jenter bruket det for sitt eget velbehag
men de orda jeg har fått saget over hjertet mitt som ei sag

har fått nokk av vaksene som behandler barn som dritt
de behandlet meg urettferdig dårlig
de gav meg et dypt og uvennlig snitt
du ser det rett under hodet mitt

Fått nokk av folk som kaller meg en løgner
snur å vender på alle ord som kommer fra min munn
så eg må alltid våke over mine ord, alltid, hver en stund!

Fått nokk av alle de trusler som har skjedd
slått, sparket, stukket med kniv
og det eneste jeg klarer å tenke er "for et liv"

jeg har fått mer enn nokk av alle som har satt meg i tvil
tvilt på mine ord når jeg kom for å få hjelp fra dem
de stengte bare igjen sine ører og sin lem
de bare sendte meg rett hjem, med en lapp med denne beskjed på:
Til mitt mors navn stod der, med ord som var usanne og vonde
jeg trodde de rett og slett bare var onde...

jeg har fått mer enn nokk av jentegjenger som rotter seg sammen mot en
med baktaling, spytt, sparking og strev
jeg blei som baksiden av en vev

jeg har fått mer enn nokk av mørke, trange og utrygge rom
presset inn på for små steder, mørkt, kaldt og så altfor altfor smalt
av noen som sa de viste alt

jeg har fått nokk av folk som tror de vet alt, men som ikke ser at livet er skralt..
og at så alt for mange har falt i en avgrunn så dyp
der ingenting lenger er mykt

Jeg har fått nokk av jenteselskap
der jeg fikk brus, ketsjup, kake og slikt, kastet på meg
jeg ville bare gjømme meg

Jeg har fått nokk av bursdagsinvitasjoner som ikke kom fram
de nådde vist aldri til land
ikke mine "venners" engang

jeg har fått nokk av å vere den teite
ikke populær, dummeste på skolen og ekstrem rar
det hjalp ikke noe, selv ikke rope på sin far

Jeg har fått nokk av å vere usynlig for de andre
når de ikke har noe på meg å klandre eller når de vil bruke meg som ei dukke
jeg som ikke klarte å mukke

Jeg har fått nokk av å vere synlig og
for ingen hører når jeg brøler stopp
ikke skad MEG, heller ikke min kropp
hør på meg jeg sier jo stopp!

jeg har fått nokk av å bli kalt dum
det var jo dere som fikk meg stum
jeg som hadde en salig tale, inntill dere kalte meg dum
igjen og igjen
og igjen og og igjen
Jeg spør dere hva lot dere bli igjen?

Fått nokk av å vere syk
ble født med sjukdommer og enkelte har jeg fått
av folk jeg har kalt venner, men har meg forrådt...

Fått nokk av å vere aleine uten en ekte venn
de som kaller seg mine venner
er de som svinner hen

når problemene mine kommer fram i lyset
då stikker de mens jeg er frøset

Fått nokk av å lyve for å skjule meg selv
ensom, forlatt og deprimert
det er jeg...

Fått nokk av min fasade
mi maske, min glans, den som ble tatt bort fra meg fra en som kalte meg hans!
den personen som igjen og igjen gav meg torner på denne livetsdans...

fikk nokk av min kjærest som utnyttet meg så grovt
at det eneste som ble igjen var et eneste utydig spor
av meg utenfor der jeg bor
var så manipulert og redd
at jeg ikke klarte å ta vare på meg selv

En time jeg fikk beskjed at jeg skulle skrive litt om meg
jeg klarte ikke skrive et eneste ord til deg
for det gjorde så sabla vondt når hjertet ynket seg

for jeg kjente bare smerten etter hullet alle gav meg
spesielt det hulet du etterlot deg, etter å ha behandlet meg som en slave, din
så trodde jeg nesten at jeg aldri skulle slippe deg, og bare vere min

Har fått nokk av å prøve å vere perfekt for alle og enhver
jeg kan ikke alltid vere der
og her
jeg kan ikke gjøre alt for alle alltid
jeg må somme tider ta meg fri

Har fått nokk av overarbeid heime, kurs og jobb
jeg vil ha evnen til å si dette er nokk!
jeg vil klare å si nei, selvom det er til deg

jeg har fått nokk av krangling mellom mine foreldre
krangler om økonomi og barnepass
gid, der ikke var så mye mas
de vet da jo at det er jeg som ordner opp til slutt
selvom jeg mangler aldri så lite futt

jeg har fått nokk av bekymringer
over penger, foreldre, søsken og venner
jeg vil da bare at de skal ha det bra, det er det jeg kjenner
jeg bekymret jo meg mange timer for dag
og prøver å gjøre alle til behag

Jeg er lei av at mine søsken ikke tar ansvar for noe
det er jeg som må gjøre alt, for jeg er den som alle kan på stole
selvom jeg er trett, sliten og syk, kommer jeg og dekker på bordet
vasker, rydder og alt som er
tror mine foreldre vil vere her, men de er og svake og syke som meg
så jeg må da vere her og hjepe dem, det hele står på meg

jeg er lei av å krangle med mine søsken og slekt
for mange a de anser meg som frekk
jeg tar dette hardt for har altfor lenge prøvd å bli perfekt

Jeg er så lei av alltid prøve å få andre glad
mens jeg driver langt avstad
til et land der tristhet, ensomhet rår..
jeg kjenner det igjen, jeg var der seinest i går

jeg har fått nokk av å vere redd, ensom og vill
er det en plass jeg kan fly fra og til
der jeg kan vere trygg, glad og snill

men jeg er så redd for å forlate alt i denne verden
påtross av all den smerten
påtross av alle stormer og vinder
som mine hender og føtter binder..

Jeg er redd og fortvilet for jeg vet jeg må vere her
men når jeg ikke klarer mer hva skjer da der
heime, med alle som rekner med meg

jeg hadde bare to venner inntill jeg begynte på ungdomsskolen
de var 74 og 4 år
de hjalp meg å forbinde noen av mine mange sår

på ungdomsskolen fant jeg fler
som ville vere sammen med meg
men det blei ikke godt i det heile,
for de vendte seg mot meg
en etter en
de sa jeg ikke var noe som helst pen

Jeg hadde ei venninde til
men ho var altfor vill
ho utnyttet meg alltid når ho kunne
og jeg bare lot ho holde på inntill ho hadde vunne

Men nå har jeg fått nokk
jeg skal sette stopp
men ikke med å hjelpe de som kommer til meg!

Jeg vil ikke støte vekk så mye som en
selvom de sier jeg ikke er pen

jeg vil hjelpe alle jeg kan
selv en gammel bitter og sint mann

selvom jeg er trøtt, sliten og bortkommen
skal jeg prøve å hjelpe folk bort fra samme dommen!

Usynlig men synlig

Til forsiden