Tilbake Tilbake: Livsknuter

Knuter hele veien...

Lalala bompideisi.

Det er alltid en knute. Sminkeknute. Det blir aldri bra nok. En ser aldri fin nok ut. Alt blir et strev. Selvtilliten daler. En føler seg motløs. En opparbeider seg en Maske. Der hvor det ligger mange følelser. En føler seg sliten. Men det er ikke bare sminken. Det er hele Hva Jeg kaller Livet! Livet er enda en håpløs knute. En får ingen opparbeidet nettverk å ty til. Hvor ensomheten tygger meg opp innenfra og ut.
Dette skaper en indre uro. En evig ensom kamp mot klokka. Og dette med sosiale medier. En blir liksom som gladeste i livet når en har fått 14 venner på Facebook. Hvor 3 av dem daglig kommenterer og setter likes på det en gjør. Men så kommer alle de andre kravene på toppen av det hele. Mye vil ha mer! Men skjer det?? Aldri. Da kommer en ny dårlig selvtillit sigende. En føler seg til slutt så hatet av omverdenen. Samme hvor mye jeg tar kontakt med folk, så ligger det klart Bestandig. "Nei. Jeg Kan ikke.". Er svaret jeg Alltid får. Er det fordi jeg ikke er Pen nok ?? Er det mangelen på silikon ? Er jeg en dårlig venn fordi de Tror det og har hørt det?? Menn slenger dritt om lille meg. Ei annen mente det kom av noe jeg sa til ei annen en igjen som var dumt sagt før jeg fikk vett om livet. Før jeg lærte meg å tenke meg om på ting. Ene mente det var fordi jeg ikke ville ha en fyr til "kjereste". Eller noe sånt!! KAn godt tenkes til Hva sånn egentlig... Jeg føler meg Aldri bra nok. Uansett kommer det folk til for å stoppe min gode livsutvikling. Hilsen Evig trist som Lever ut Knute for knute . Dag etter dag.

Til forsiden