Tilbake Tilbake: Livsknuter

Hårløfteren

Evig tilbakevendende situasjonsrapport fra mann som har hatt 40-årskrise siden han var rundt 19 ...

Det hender en tre–fire ganger i året:
Jeg prøver å løfte meg selv etter håret.
Når trykket tar overhånd, alt blir for tøft,
da holder jeg hodet og prøver et løft.

Jeg tenker at skal ting gå an å forandre,
må jeg selv ta tak i dem. Jeg, ingen andre.
Mens andre som har det som meg, tar et rep,
tar jeg meg et hårstrå og fester et grep.

Så knuger jeg tustene knallhardt og drar,
med all kraft fra muskler som jeg knapt nok har.
Jeg spenner hver celle og tenker at nå,
ja: Nå, denne gang, skal det faen meg gå.

Men så …

… skuffes jeg hver gang et løft ikke gikk
på grunn av min egen og verdens fysikk.
Den trykkende tyngdekraft seiret igjen,
og jeg står bom fast. Helt alene mot den.

Jeg prøver og prøver, men årene går,
og tar med seg stadig fler grånende hår.
En dag faller siste fjon av meg, og hva,
ja, hva skal jeg klamre og gripe til da?

Jeg famler og leter, omtrent uten stopp,
og drømmen er fortsatt å trekke meg opp.
Men gang på gang ser jeg det motsatte skje:
Jeg trekker meg unna og trekker meg ned.

Til forsiden