Å knuse stein med ord

Eg trudde eg kunne klare Å bevise at EG og kan Men den lille gnisten eg hadde Den sloknet heilt og forsvann

Folk klarer det mest utrulege Å knuse stein med ord Men eg klarer ikkje å glemme Den snøen som falt i fjor

Og plutselig så bryr de seg Og later som om de forstår Og prøver å bre teppet over Det som ble sagt i går

Men såret gror nok aldri igjen ihvertfall innmari seint For det som sårer er så vondt skjønt du sa det var godt meint