Mitt liv

Livet skulle igjen smile og jeg slapp å leve det ansvarsfulle og til tider overveldende livet alene.

I starten var alle dager, timer og minutter fylt med sommerfugler. Du smilte og det kriblet langt ned i magen, og sommerkvelder ble sene.

Sakte, men sikkert ble smilene sjeldnere og din dystre historie kom til syne. Hva skjedde med varmen, hvor tok alt veien? Er dette kjærlighet, det kan du da ikke mene?

Lys ble til mørke, smil ble til gråt. Lykke ble til tragedie. Din indre smerte ble min ytre smerte, men dette måtte jeg jo tåle. Hvor ble det av stemmen? Hva skjedde med lille vene?

Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv. Stemmen den vokste og selvet krevde plass: dette er ikke mitt liv! Den urett rammer meg selv. Jeg vil leve!

Fysisk får du aldri ta plass i mitt liv igjen, men i tankene og følelsene er du fortsatt. Du roter det til for meg dag og natt, gjør ryggen svett og tårene triller. Jeg mistet meg selv, men skal finne min stemme igjen!