Når mørket skygger for solen

Natten er mørk og kald. Snart tar den over dagen også. Hvordan kan solen noen gang trenge gjennom det store altomsluttende mørket? Jeg vil gråte, men får det ikke til. Jeg vil bli sett, men ingen ser meg. Usikkerheten og redselen tar over for gleden og latteren. Solen skinner ikke lengre på meg og jeg vil bare bli her. Bli i mørket. Mitt mørke.
Jeg sitter her og tenker. Vet ikke hva jeg tenker en gang, alt er bare helt tomt. Tankene farer ut og inn av hodet mitt uten at jeg egentlig klarer å registrere hva som skjer. Jeg vil gjøre så mye men vet ikke hva jeg skal gjøre. Det er som å skulle bryte gjennom en murvegg med bare nevene som hjelpemiddel. Jeg er hjelpeløs. Jeg står på den ene siden av veggen og roper på deg, men du hører ikke. Jeg hører ikke. Ordene bare forsvinner bort i den kalde luften rundt oss. Jeg strekker ut en hånd. Hånden treffer bare en hard, kald og ru vegg. Ikke din varme og trygge hånd.
Det er vanskelig å se noe i mørket. Vanskelig å puste, vanskelig å leve. Jeg lukker øynene, da er det mitt mørket, jeg har kontrollen. Jeg sover, da bestemmer jeg. Men når jeg åpner øynene igjen, er mørket det fremdeles. Det er ikke mitt mørke. Jeg er ikke trygg, jeg har ikke kontroll lengre. Ute på nattehimmelen glitrer det av tusen små lys. Jeg ser de ikke. De lyser ikke for meg.
Jeg står ved vannet og roper ut i vinden. Roper på deg. Roper at jeg er her, vil alltid være her for deg. Vinden er den eneste som svarer. Svarer som et piskeslag mot kinnet mitt, og kveler stemmen min. Jeg skriver i sanden «jeg har håp, jeg har tro, på at det en gang skal bli oss to».