Når Sjela di blør

At noe inni deg kan bli så livlig
Ingen andre merker det på kroppen din
Allikevel er fortvilelsen, nær toppen sin

Man kan plastre åpne sår
Men ikke den psykiske smerten du får
Ta deg i sammen, sier de andre
De har aldri opplevd på smertestien å vandre

Tunnelen er dørgende svart
Det er ubeskrivelig å ha det så hardt
Bare nerver, sier forståsegpåerne
Er det så rart at mange blir helt gåne

Håpet er borte vekk
Positiviteten er totalt lekk
Har bare lyst til å hyle i vei
At en ikke bare kunne glemme at det svei

I nattemørket du skriker
Fra marerittets ukjente kroker og kriker
Våkner opp som en våt klut
Etter at marerittene er levet ut

Enda engang så inn i dine rødglødende øyne
Etter mange år med det begynner det virkelig å røyne
Skjelvende og svettende, fremdeles i panikk
Det er merkelig at en selv fikk et vennlig blikk

I den mørkeste krok
Må en finne lysets bok
Lese det man ikke ser
Da er det der ikke mer

Tenn det lyset du fant
På livets ytterkant
Ta det brennende lyset med deg
Press frem et smil gjennom tårers vei

Ha tro på deg selv
Spesielt når du opplever kroppens skjelv
Snu å gå en annen vei
Slutt aldri å lete etter håpet i deg

Anonym