Å slite psykisk er utmattende men det fins håp.

Å slite psykisk kan være utmattende men det finnes håp.

Kan du tenke deg en verre situasjon enn at noen lever som mobiltelefon med konstant bare 10 prosent ladet opp pågrunn av dårlige minner,angst,små eller større depresjoner som suger ut all energi,vanskelige tanker som kverner i hodet og vonde følelser som kjennes som knyttneve i magen.
Så forventer alle rundt deg og jobben at du har 100 prosent ladet opp med tilstedeværelse og gjøremål som kjennes som å måtte gå opp mount everest.
Kroppen har sagt ifra lenge men ingen skjønner deg fordi det vises ikke utenpå.
Så kommer smellen og alt er tomt også energien.
Slik er det psykisk også.
Ingen kan makte å gi jernet eller putte inn masse terapi når batteriet eller kroppen er tom for energi.
Når psykiatrien tvinger folk til å kjøre på i kropper som er uten energi så blir lunta kort og følelsen å ikke strekke til blir forsterket å blir frustrert.
Frustasjoner blir til sinne og fører til dårlig adferd.
Som igjen fører til dårlig selvkontroll og vold.
Jeg har sterk tro på å alltid legge opp hver dag ut ifra dagsform og pauser som er lystbetonte slik at batteriet aldri blir utladet.
Min livets mobiltelefon virker best med lading og energi å hver dag putte inn noe som gjør meg lykkelig og glad for eksempel høre god musikk, lese noe fint, å være ut i naturen å ta bilder,strikke, skrive dikt eller hva det måtte passe.
De små stegene og utfordringene er også viktig og blir de for mange og for mye så møter vi veggen.
Ikke minst det å dele dette med noen som skjønner å har tid i vårt stressende samfunn som gjør alt for mange syke pågrunn av tidspress og krav.
Mange greier det ikke å velger også å ta sitt eget liv fordi det er så flaut å innrømme at mobilbatteriet er tomt og altfor lenge.
At en trenger hjelp som tar tid.
Noe kan vi ta ansvar for selv og noe må enkelte ledere ta ansvar for og ikke minst politikerne våre.
Hansjohan Engebretsen.