Mine Sko

Hva har jeg levd i?

Jeg har levd i mange bobler.
Fram til jeg nådde myndighets alder
Omringet boblen hele kloden. Verden var min lekeplass.
Valg, uansett hva, var mine å ta.
Feilsteg jeg tok virket så altfor små.

Men siden boblen var så altfor stor
Så klarte jeg aldri å beslutte hvor jeg stod
I meninger, i røtter, i mine egne sko.
Da var det lettere å følge andres ord.

I hvert land gjenskapte jeg meg selv
For å tilpasse sko størrelsen til de rundt meg.
Ikke for stor plass, ikke for liten
Den store boblen sprakk når jeg ble altfor sliten.

Så kom jeg til boblen på Toppen,
Med kort sveis og en evig uro.
Jeg søkte etter meg selv
Og i noen måneder var jeg ikke lenger så liten.

Peisestua var trygghet.
Jeg trodde jeg stod stødig, endelig.
I musikken fant jeg noe jeg stolte på.
Med musikken kom en sjarmør,
Tilsynelatende trivelig.

Han hadde allerede lekt seg med andre før meg
Og jeg ble kald med sjalusi.
Jeg ville bli den ene
For en annen person.
Jeg hadde aldri opplevd noe sånt.
Den tilliten, den troen.

Han bød meg med
Med store meninger
Og en sikker egenhet.
Mitt søk etter meg tok slutt.
For to, hadde han nok personlighet.

Der han gikk, fulgte jeg.
Skoene hans var komfortable.
I starten plaget det ikke meg.
I bobla fantes ikke ansvar.
Vi hadde all verdens tid.
Det at jeg gjorde som han
Var ikke så veldig uvanlig.

Når musikken vi delte ikke fylte opp dagene
Satt vi innenfor fire vegger med få andre.
Å prate var ikke lett
Når man stadig stirrer på et ørlite nettbrett.
Jeg ble vant til å tenke
“mine meninger er for enkle”
Og holdt da heller kjeft.

Jeg ble vant til å gi slipp på valg.
Heller la eksperten velge.
Sin idé av verden
Var han jævlig god på å selge.

Men bobla på toppen
Lettet på trykket.
Det var ingen tegn sterke nok
Til å få fingern til å rykke
Mot stopp knappen
Selv om det var grunner nok.

Vi rykker fram til neste boble
På finn fant jeg et lite hundetryne
I andre år på Toppen skole.
Jeg tenkte JA!
Han må jeg ha!
Fikk høre, KJØR PÅ!
Han skal bli vår!
En liten familie.
Da var det ingen grunn til å tvile.
Ansvar skulle vi takle.
Kostnad var ingen motbakke.
Ikke overraskende at han sa det
Siden jeg tok alt.

Jeg fikk høre at jeg ikke tok steg.
Da hadde ikke jeg behov for å gå ned
Til stuen, til klassen, til livet.
Da satt jeg heller med valpen på rommet.
Jeg satte meg selv til side.
Han tok store steg i livet.
Jeg klarte ikke gå i svære sko
Så jeg krympet meg selv ned
Til å passe i lomma til en person.

Den bobla var for liten
Men jeg innrømte ikke det.
Forstod ikke hvorfor jeg var sliten
Hvorfor livet ikke lenger holdt interesse.
At fokuset mitt var svekket
For det aller meste, de aller fleste.
Han tok alt.

Jeg ble med i lomma til Oslo
Så startet det ordentlige livet.
Med jobb, regninger og en ustabil rutine.
En hund som sleit med å være alene.

Men i et år var hunden beroet
For den trivelige karen satt hjemme.
Han søkte jobber sa han
Før han ropte til venner
I en verden jeg ikke hadde tilgang til
Inn i et headset på en stasjonær pc.
Som jeg enten hadde betalt for
Eller, etter hans ønske,
Som jeg skulle ta ansvar for.

Sparekontoen ble tom
I lag med selv troen.
Jeg jobbet iherdig
For å få dagene til å gå.
Når jeg kom hjem
Satt vi innenfor fire vegger
Med en skjerm å stirre på.

Jeg hadde ikke råd til å gå ut
Så vi fylte rommet med røyk.
Da ble det lettere å puste.
Det lettet på trykket.

Han likte ikke at jeg dro ut
I tilfelle jeg møtte andre
Og jeg var så lett sjarmert,
Ikke sjangs for at jeg ikke kom til å være utro.
Jeg ble vant til å bli spurt ut
Hva hadde jeg gjort, hvem hadde jeg møtt
Hvordan var det jeg så ut?

Jeg lot håret vokse langt
For da var jenter pene.
Jeg tok ikke flere tatoveringer.
De jeg hadde fra før
Var skeive, teite, burde visst bedre.
Sminken var minimal
For å ikke bli en bimbo berte.
Men hvis jeg ikke prøvde nok
Var jeg ikke attraktiv for han lengre.

Jeg fikk høre at jeg var for stille.
For dårlig på å kommunisere.
Men hvis jeg snakket om jobb,
Om ting jeg hadde sett på gata,
Da fikk jeg beskjed om å
Prate om noe annet i stedet.

Hans gjenskinn fylte boblen min.
Jeg var aldri imot, kun for.
For stille, for høylytt.
For tøysete, for deprimert.
For nervøs, for stresset.
For pengegal, for glemsk.
For dum og idiotisk.
Ikke nok. Altfor mye.
Jeg måtte alltid bli bedre.
Og jeg trodde fullt på det.

Hva er galt med meg?
Ikke rart han blir lei
Jeg klarer aldri bestemme meg
For noe, jævla ping pong hjerne.

Gjorde jeg noe han likte
Så ble jeg fylt med varme.
Jeg turte aldri prøve
Så mye av det andre.
Mine verdier ble utslettet.
Hjernen begynte å vandre.

Jeg stolte ikke på tankene mine.
Følelser var ikke seriøse.
Ta deg sammen
Patetiske jente.
Han har opplevd nok.
Hvorfor skal han måtte vente på en bedre deg?

Han likte å tenke på seg selv
Som en “senpai”.
Sutret over at han måtte lede andre
Og at ingen noen gang hadde hjulpet han.

Boblen var tynn.
Jeg lappet den sammen
Når jeg følte meg utrygg.
Lomma ble trang.
Jeg satt dagen lang
Og stirret i skjermer
For å slippe å tenke,
Å vise, å føle,
Å innrømme
At den tilliten, den troen
Hadde jeg aldri fått føle.

Plutselig var jeg mer alene
I hodet mitt snakket to forskjellige stemmer.
En svak, en knekt, en usikker.
En spydig, en destruktiv, en rævslikker.

Jeg betalte for hundepass
Når den trivelige karen fikk seg jobb.
Jeg dekte enda de fleste regninger,
Men turte aldri ta det opp.
Snakket aldri lenger med familie eller venner.
Fikk høre at jeg ble gal av det.

Jeg begynte å se hull i boblen.
Gjenskinnet skinte ikke i dem.
Men når jeg gikk fra for til imot
Så fikk jeg høre at jeg ikke forstod.
At han tok alt,
Av ansvar, kostnad,
Men ikke min sinnsro.
Det måtte jeg jobbe med.
En jobb for en, ikke to.

Jeg stakk hodet ut av lomma.
Ble mer alene
Av mitt eget valg.
Var på jobb på kveldene.
Hund alene på dagene.
Så den trivelige karen
I maks en time eller to.
Jeg sto stødig på jobben.
Fikk høre at jeg var flink og smart.
At jeg betydde noe.

Bobla sprakk.
Jeg dro.
Meg og hunden.
Vi to
Har tillit og tro.
Og han skal få leve i boblen sin.
Jeg skal leve i mine sko.