Kutting ...

Jeg begynte på tredje året, og det var helt for jævlig.
Ingen snakket til meg - selv de jeg hadde gått med på andre året.
Alltid har jeg vært en "outsider", men spesielt dette året så var det bare noe som ikke stemte.
Fortjente jeg ikke å ha venner? Var jeg god nok?
Hele sommerferien før jeg startet hadde jeg sittet å gruet meg til å begynne.
Hele sommeren hadde jeg bokstavelig talt lagt meg til å sove på verandaen, stirret ut på stjernene og ønsket meg et bedre liv.
Det var da kutting ble den nye tingen jeg hadde funnet ut fungerte for å trappe ned på overtenkingen.
I armen min var det risset inn "FAT", "UGLY" og "LONER".
Jeg kan fortsatt huske hvordan blodet mitt ble gelé-aktig når jeg hadde latt det være der en stund fordi jeg ble apatisk og stirret ut i løse luften inne på det låste rommet mitt. Når jeg først kom til meg selv fikk jeg skyldfølelse, og tenkte "hva har jeg gjort?". Det verste var ikke kuttingen. Det var dagene derpå. Det å gjemme det for at andre ikke skulle se hemmeligheten min - skammen min. Det at sårene hang seg fast i den langermede genseren min laget av ull.
Jeg likte å se sårene gro. Det var nesten terapeutisk for meg, nesten som å male.
Jeg ble aldri avhengig av det, fordi jeg stoppet før det gikk noe videre, men det har vært en tanke gjennom hele healings-prosessen å gjøre det igjen. Men jeg tenker at for en gang skyld så skal jeg gjøre noe godt for meg selv å la være.