Kaos

Fant dette diktet igjen nå, og jeg blir så stolt av å se hvor langt jeg har kommet.
Ble syk og innlagt for 13 år siden. Schizofreni diagnose, med tilhørende medisiner.
Etter en lang vei, og mange kamper for å bli frisk, så ble jeg det!
Sluttet på medisiner etter ca 4 år. Etter nye 3 år ble jeg helt friskmeldt og klarte meg helt uten Nav.
Jeg er så takknemlig over at jeg klarte det, og jeg har skapt et fint liv for meg selv!
Fortsatt har jeg en liten sorg over hva jeg har gått igjennom. Noe de færreste vil kunne forstå. Men idag har jeg et liv jeg er veldig takknemlig over, en spesiell erfaring jeg tar med meg videre, og en stor selvinnsikt med en følelse av at jeg klarer alt!
Jeg skriver dette idag fordi jeg vil dele noe jeg aldri deler med noen, og fordi jeg håper det kan gi ekstra motivasjon til de som sitter i samme situasjon i dag.

Hvem er jeg, og hva gjør jeg her?
Jeg er forvirret, føler meg bortglemt.
Jeg har mistet meg selv, jeg har forvirret meg selv.
Jeg har så mange ord, men jeg finner ikke frem.
Jeg har presset meg selv, tatt enhver utfordring.
Og nå sitter jeg her igjen, og lurer på hva som skjer.

Jeg blir sliten av mennesker. Jeg liker det ikke.
Jeg sitter der stum og føler meg dum.
Jeg får et spørsmål, og ut kommer et ord,
etterfulgt av tvil og en følelse av at jeg er dum.
Jeg passer ikke inn. Jeg er ikke som de andre.
De sitter og ler, tuller og prater.
Nyter solen og den vakre utsikten.
Og der sitter jeg, anspent og rar.
Med tusen spørsmål og altfor mange svar.

De sier en setning, jeg hører noe annet.
Inne i meg er kaos, jeg leter etter en sannhet.
Rundt meg har jeg mange.
Det er iallfall det jeg tror.
Noen prøver å hjelpe, andre prøver å skremme.
Noen ler av meg, noen setter tvil i meg.

Jeg har ikke min base. Min sikkerhet inne i meg.
Den delen av meg, som vet hvem jeg er.
Den som ingen kan sette spørsmål ved.
Har jeg mistet meg selv, eller er jeg på vei?
Er jeg blitt gal, eller er det noe sannhet i mine rare verdener.

Jeg håper og tror at jeg finner gleden igjen.
Men for hver kamp, har jeg mistet en liten del.
Og her sitter jeg og lurer, orker jeg flere?
Jeg velger som alltid, å tro det er mer.
Jeg velger det positive, og håper jeg gjør rett.
Men dette er første gang,
jeg ikke reiser meg så lett.