Hvorfor akkurat meg?

Den glade jenta jeg skulle egentlig bli, hvor endte henne opp hen? Den jenta med sikkerhetsnett rundt seg, med en far og en mor til å få omsorg fra. Hvor ble det av dem? Faren min skulle visst på «ferie» når jeg var liten, og siden den gang så jeg han aldri igjen. Bare i avispapirene senere i livet. Det var først da jeg forsto livets urettferdigheter.
Rødt hår og fregner. Ikke særlig populær for å være ærlig, men det skjønte du nok. "Den halvfeite ginger’n som ingen egentlig la merke til" fikk jeg høre. Jeg var rett og slett bare en genfeil i miljøet rundt meg. «Ingen liker deg» fikk jeg inntrykk av.
Mamma så jeg nesten aldri til. Arbeidsnarkoman ble hun når økonomien sank som Titanic for mange år tilbake. Det var da jeg formet bånd med søstera mi. En felles fiende gjør alt mye bedre, eller hva?

«Det ligger nok i blodet» sa de eldre damene i området med glupske blikk. Kaklende, trangsynte høner som aldri holder kjeft. Dere vet tydeligvis alt, men bare det hjernen deres har kapasitet til. Sannheten er så mye bredere enn det dere kan bearbeide.

Aldri bra nok, aldri pen nok, aldri tynn nok. Jeg var aldri den vakre, blonde, slanke og populære jenta som var med på håndball. Den som kunne gjøre mamma stolt – men kunne jeg noen gang det? Jeg var heller ikke den som baksnakket vennene sine fordi de ikke gikk med merkeklær eller helt ny sekk hvert skoleår. Takk og lov for det.
Isteden ble jeg jenta med angsten. Selv om den ikke definerer meg som person, så er den en del av meg. Takknemlig er jeg for at det som har skjedd meg har skjedd. For hvis ikke ville jeg aldri vært meg slik jeg er i dag. Jeg har ting jeg må arbeide med, men når jeg kommer meg ut av denne onde sirkelen her så er jeg fri som fuglen, og forhåpentligvis et bedre menneske også.

Et spørsmål som stadig dukker opp i tankene mine er «Hvorfor meg?». Hva har jeg gjort da for å fortjene en narsissistisk mor og en kriminell som far? Vokse opp med dårlig råd, blant annet måtte spise pasta i en hel måned og gå med de samme skoene i flere år til jeg fikk stygge tær. Fatter’n skulle visst bedre.
Mor kjefter, og jeg ligger på bakken tildekket i søle. «Dette var din egen skyld!» sier mor som slengte meg oppi der som liten. Det var tydeligvis min feil at sølepytten eksisterte i det hele tatt.
Så du der oppe som jeg skulle ønske jeg trodde på. Si meg. Hvorfor akkurat meg?

Åh ja, jeg skjønner det nå. Jeg var visst ment til noe større.