Det trygge hjem

Klokken tikker videre, og jeg tar meg selv i å gruble over fortiden. Undrende over hvordan fremtiden ville sett ut dersom historien min, slik den er nå, ikke eksisterte til å begynne med.
Men hva vet vel jeg om hvordan det hadde blitt.

Ville jeg vært ulik den jeg er i dag?
Hadde jeg turt å stå opp for meg selv mer, eller hatt mer selvtillit?

Snille stemmer hvisker at det er ingenting jeg kunne hatt gjort annerledes - at det ikke var min feil.
Så hvorfor føles det ut som det likevel?

Jeg var...

Hjelpeløs.
Ubrukelig.
Udugelig.
Svak
...

Rødt hår med hjemmesnekret, skjevklippet pannelugg, og en slitt ransel over skuldra. Subbende går jeg bortover den flombelagte asfalten. De lilla cherrox-skoene lager den lyden man får når en går med sokker på våt mose. Oppi skoene har jeg plastposer, et forsøk på å unngå flomlekkasje fra hullene i sålene. «Om bare mamma hadde orket å kjøre meg til skolen i dag» tenkte jeg for meg selv. Men nei, det kunne aldri gå, fordi det hadde vært for mye å be henne om.

Fortiden skurrer slik som en gammel tv fra 90-tallet. Kanskje det er en måte å holde hodet kaldt på? En måte å funksjonere som et relativt normalt vesen i hverdagens aktiviteter? For på skolen er det viktig å holde lav profil - ingen må vite noe. For, tenk hva mamma hadde gjort mot meg.
Regnet traff hetten min på regnjakken, og av en eller annen grunn har regnet alltid vært terapeutisk. Som en kald og våt etterlengtet klem.

Og nå gjemmer disse dagene seg bak en tykkbelagt tåke, der tid og sted har midlertidig stoppet. Tåken gir fra seg en ukomfortabel og ensom stillhet som man ikke kan sette fingeren på. Hva lurer seg bak tåken? Minner jeg ikke tør å grave frem?

For den lille jenta med cherrox-sko og regnjakken skrek med full hals til lungene ikke håndterte mer, men ingen åpnet øynene. Ingen så henne. Og ingen skjønte hva som skjedde bak de låste dørene i det som skulle vært det trygge hjem.