Tilbake: Ting tar tid
Dette diktet handler om at ting tar tid, og hvordan man skal gå «med tiden» og stole på at ting ordner seg.
Det viktigste jeg kan skrive her til dere
er at alt i livet vil ordne seg for alle, bare du ikke gir opp på veien. Å havne i et fengsel med følelser som plager deg så mye at ikke dagene fungerer lenger er nesten verre enn å dø - tror jeg. Hver dag er en kamp der følelsene ikke spiller på lag, og bare det å reise ut å handle blir noe som føles som noe av det største du gjør på lang tid.
Jeg kan skrive det fordi jeg vet godt hva jeg prater om, nettop da livet strittet imot, tankene og følelsene ikke harmonerte og alt i livet ellers raste. Bit for bit. Men styrken og håpet om at en vakker dag har jeg ikke kjempet forgjeves for å få igjen de gode dagene, de vil komme - det vil bare ta litt tid.
Du kan jo tenke deg 15 år med psykisk sykdom herjet i kroppen gjør noe med en, men det tok aldri knekken på meg - selvom det kanskje var meningen fra Guds side - å få erfaringen med å gi opp, men nei. Aldri!
Bruk tiden på deg selv, si til deg selv at dette skal jeg klare - uansett! Gir du opp på veien så er det nye forsøk livet ut, og å ta imot en hjelpende hånd kan være noe ekstra fint på veien. Jeg heier på deg, og vet du kommer i mål.
