Prestasjons kø

Miss perfekt er såre dritt lei. Hun gråter et sted langt der inne.
Det er ikke ofte hun kommer frem til overflaten for å fortelle det, ikke til noen.

Miss perfekt har levd alle sine år i en fortrengt tanke forfulgt av disiplin, overmot og vell viten om at verden lever foran hennes føtter.

Hun må utnytte et hvert minutt av tilværelsen, rekke over alt, det er ingenting i verden som kan stoppe henne, så det er ingen tid å miste, hun skal jo bli hva som helst, bare best.

Miss perfekt lever i en verden fylt av muligheter, hun har hele verdens potensiale liggende tilgjengelig, hun kan oppnå så utrolig mange fantastiske ting.

Likevel stopper det opp et sted. Alt blir bare borte, svart og kaldt. Svetten siver ned over ryggen, det kan minne om en diffus form for prestasjons angst, men det er det ikke.

Det er kaldt, det er klamt, det er vått og all verdens tid blir for kort. Det brister og braker, hvordan endte det hele opp helt her borte. Over og ut, mistet og skutt.

Se de rosa bukettene, se parasollen og harmonien, universets silkeparade som bryter bane for alles ære, så lenge fasadens ballader kan få bære og belære, i regnet kan ingen se de tårer som likevel faller.

Men for guds skyld 2018’barn, rett din rygg, hedre dine evner ta tak i din fremtid bring hjem medalje, grad og million, hele verden kan se hvor insta. Promoterer din ubrytelige framgang.

Ikke stopp, ikke snu, se hvor langt mamma har brakt deg frem, se hvor langt pappa har heiet deg i vei, alle så deg bukke og nikke, smilte så fantastisk stolt, lille mus er blitt! Lille mus er blitt hva-som-helst!

Ingen spurte, eller lurte, men like fulgt er linjen trukket og blankettene sprutet veien frem, se mens musen lever 9-4, i sitt spinnende hjul, mens rush trafikken evig stiger frem, miss prefekts forglemte drømmer spinner i sus og grus.