Lykke

Jeg har jobbet meg til et stadie i livet
Jobbet meg fra noe som føles som bakken til høyt opp i nest øverste etasje
Hvordan jeg har fått til dette
Ved å være kald
Ikke bare kald mot andre, men også kald mot meg selv. Jeg har ikke latt meg selv føle så mye, stengt inne det jeg følte. Mye for at ingen skulle ha noe å ta meg på – ikke ha en svakhet. Jeg fikk bygd opp en slags fasade. I den mest usikre perioden min følte jeg at jeg fløt som en geleklum rundt om kring. Livredd for at noen skulle si eller gjøre noe som satte meg i en ubehagelig situasjon. Etter hvert ga jeg mer faen. Men jeg merker at jeg har blitt kaldere. Eller jeg tenker med meg selv at jeg er god på innsiden. At jeg er jo meg. Den snille, greie jenta som alle brukte som en gråteklut og boksepute. Hun som alltid fikk kommentarene: du er så snill. For det var virkelig meg. Jeg var hun snille. Jeg ble lei. For å være snill ble nesten noe negativt. Jeg ble lei av å føle meg svak. Jeg var lei av å føle så mye følelser og la disse følelsene styre så mye av livet mitt. Så jeg skjerpet meg. Tok meg sammen. Ble kald. Og den dag i dag sliter jeg helt ærlig med å stole på mennesker. Mye på grunn av opplevelser, men nok også mye på grunn av at jeg fikk denne tankegangen som barn. Da jeg følte meg svak, liten og hjelpeløs. Da jeg valgte å dytte mennesker fra meg. Oppføre meg uekte og overfladisk for å få de vennene jeg trengte. Eller si de rette tingene i sosiale sammenhenger for å få oppmerksomhet. For hva var det egentlig som fikk meg til å føle at jeg måtte endre meg? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at det fakket med hodet mitt. Langtidsvirkningene har gjort meg enda mer usikker. Men mest usikker på de menneskene rundt meg. Mest usikker på intensjonene til de som skal være vennene mine. Så jeg begynner å analysere, vurdere og dømme mine signifikante andre. Og konkluderer med at til syvende og sist så er ingen bra nok for meg. Det er bare meg selv jeg kan stole på. Så jeg lever etter denne regelen: stol kun på deg selv. Dette ødelegger noe av det viktigste mellom mennesker: relasjoner. For alle trenger noen. Ingen trenger kun seg selv. Men hva skal jeg gjøre da. Når hver gang jeg forteller noen noe som er fortrolig så føler jeg meg svak. For når jeg forteller mennesker mine egentlige tanker og følelser, da gir jeg de en kniv. En kniv som de når som helst han dytte innover ryggmargen min og vri rundt om innvollene mine. Jeg gir de muligheten til å drepe meg. Og hvem er virkelig så dum. Det skal ikke jeg være.
Så selv om jeg har jobbet meg opp til nest øverste etasje så er jeg ikke lykkelig.
Jeg føler meg ikke lykkelig på innsiden.
Fordi det er så mye jeg må bære alene.
Konkusjonen min må være at det er kun de dumme som egentlig kan være lykkelig.
Kun de naive menneskene som velger å stole på andre mennesker.
De som velger lykken i øyeblikket, selv om de kanskje har en aning om at det ikke varer evig.