Kommunepsykiatri.

Min kontaktperson i kommunepsykiatrien(Namsos)

Plutselig en dag kom hjemmesykepleien hjem til meg.
Hun sa nå skal det bli time annenhver uke å det var bestemt.
Brå forandring gjorde meg psykisk syk.
At jeg hadde rett til å klage ble aldri fortalt å glemt.

Tiden gikk å fikk lov til å ringe kommunens døgnbebannet avdeling.
Flere ganger for å avlaste hun jeg er glad i.
For det er ikke lett å leve med noen som er psykisk syk.
Å slippe henne fri.

De flyttet avdelingen til en annen plass.
Det ble større og større konflikter som tiden gikk.
Tenk på noe annet eller gå en tur og hev deg over ting andre sa.
Frustasjonene ble mange i fleisen jeg fikk.

Å leve med traumer er ingen spøk.
Angst ,depresjoner, ptsd og flashback av dårlige minner.
Så kom hjemmesykepleien igjen å tok fra meg mine samtaler.
Det uten å kunne klage kommunens harde dom.

Å bli behandlet med umyndiggjøring lager en ny traume.
Av tillitsbrudd og overgrep som lager et vondt sår.
Jeg ønsker bare å leve et best mulig liv i frihet å gå i mitt tempo.
Jeg som lever med en usynlig sykdom som ikke kan sees inni hode og kropp år etter år.

Hansjohan Engebretsen.