Hattifnatter

I dypet av hjernen, ligger den ene delen av kjernen,
med ansvaret for all psykoaktiviteten, det er hemmeligheten.
I min verden gjør eg meg til mann, psykose e noke eg kan, en gal en sådann.
Eg lever i en verden uten virkelighetens tann,
for sannheten er at realiteten kjeder meg, den er lite kledelig mener eg.
Demoner på besøk e ett varig men, de lurer deg til å være for sen.
Her e resoneringen e viktig, i psykosen bruker eg den flittig.
Eg søker etter klarhet i mitt hode, eg skulle tro mitt hode var en klode.
Hodet lyger og forteller sant, og å skille de to er iblant jævlig vrangt.
Hukommelsen svikter, den gir opp og går hjem, du kan glemme den igjen.
Ett sunt sinn blir ett kav, når det hele e ett krav.
Som en med scizofreni, skulle eg ønske eg var fri.
Fra den forbannelsen eg bærer, er det ingen som lærer, at eg ser spøkelser som ondskap begjærer.
De eksisterer kanskje ikke, men eg føler de på blikket.

Den gale og den normale.
Den skremte og den vage.
Lykken står den gale bi, så lenge man kan si
at jeg er normal, ikke gal, som en tysk kardinal.
Man kan si rett mann til rett tid, men din empati har flyktet forbi.
Min hjerne er min tilflukt, et sted som er trygt for tukt.
Av den rasjonelle sorten, men som stammer fra den sensasjonelle roten.
I riktig realitet er det ingen hattifnatter, i psykosen har de rosa bowlerhatter.
De er der for å studere meg, jeg er e litt lei, de er nærgående av seg og vil aller helst torturere meg.
Men jeg ønsker dem inn, for å vise dem mitt sinn, det er løsningen min.
Jeg kjedet meg så lenge, sittende alene hjemme.
Men i mitt sinn er eg kongen, hattifnattene må gjemme seg i kokongen.
Trygge for mine farlige evner, der jeg sørger for at hatifnattene revner
og lider for sin ondskap, offer for min rasende dumskap.
Jeg ønsker å vite sannheten, så jeg kan vite hemmeligheten,
låsen er mitt hode, det er en gåte jeg må dekode, det hele for å få fred i mitt sinnsyke hode.
De onde kontrolleres av mine ønsker, selv om de hele tiden søker
etter en svakthet i min unberbevissthet, som er til stadighet manipulert
skadet av herjing i skjønn ondskaphet.
De tirrer meg med lån av mine krefter, jeg slår dem ned med mine innbilte hester.
Konge i psykose, har hotline til guds logikk, noe som gir meg ett ekstra kick.
En av de priviligierte, den som er blant de inspirerte,
for mitt sinnelag, det vil vinne sitt slag.

Sandviken e neste stopp, servert med action på topp.
Mat blir piller, piller som chiller, effekt er noe personalet innbiller.
Piller som skaper fred og virkelighet, det gir enkelte klarhet i deres intense forstyrrethet.
Men eg trives i etterlivet, der får eg alltid hvile.
En herlig klarhet som redder min smarthet.
Min syke sjel, den mangler en del, den ønsker å bli hel.
Vi er alle gale, til og med de normale,
det e min fobi at min galskap skal gå forbi,
ett lite sekund med normale tanker, er som en kapret supertanker.
Som er uten egen vilje, da vil jeg heller tilte.
Ett sinn uten verdi kan ikke telle helt til ti, det heller mot å leve livet uten fantasi.
Ett ungt sinn i evig kreativitet, er for kjipt, det skulle vært limt,
med rasjonalitet og tilpassethet,
dessverre er det dysfunksjonelt, jeg trenger en actionhelt.
Fordi over energi, har jeg tatt min regi, eller så å si, oppfostret på min egen fantasi.
Substansen gir jeg sjansen til å gjøre meg spesiell, for med litt hell kan den gjøre meg superpotensiell.
Den ene siden av ditt sinn, den er kreativiteten sin,
den leker seg som ett svin, og den tåler heldigvis pencilin.
Det er din drømmerverden, men fjern fra læren, om menneskeæren.
Den eksisterer som prinsipp, selv om den er svak for kritikk.
Om at alt er energi som bare glir forbi,
i en psykose uten begrep om å passe i en pose.
Med samlebegreper, sånne som ikke dreper, men som gjør at du leter etter sunne begreper.

Men jeg skal være konge i mitt univers, jeg krever å få å lage en helt egen plass i pers,
for ondskapen som søker meg, skal straffes for skaden den har påført meg.
Prøve å styre min tanke, for jeg kan ikke anke.
Hjemsøkelsen av mitt sinn, som er frarøvet sin,
evne til å se klart, den er robbet bart.
Ondskapen kjemper om sin rett, i mitt liv er det helt fett.
Eg elsker en god kamp, i mangel av en hobby som er tam.
Jeg er klinisk gal, farlig i psykose, galskapen har overtaket over min nevrose.
Headhuntet av satan, vurderte å takke ja, men innså at da ville ikke mitt hode slappet av.
Sjef i helvete, en ondskap til å styre, det er mitt mål i yrkeslivet.
For stress kommer i alle yrker særlig de der du bruker mentale krykker.
Tar kontroll over mitt univers, sender ondskapen til pers.
Kronisk psykotisk,
shizoaffektiv i narkose, kom hattifnatt, for nå skal vi kose.
Kose med krefter over kosmos.
Leke med ondskapen krefter, håper mitt sinne treffer.
Min optimisme e knust, fordi min hjerne e sagnomsust.
La meg vinne min kamp, slik at jeg får meg en klippekant.
En å holde fast i.
En som gir meg grepet, på virkeligheten i stedet, galskap er min vrede.
Ånder er lekne, de søker min oppmerksomhet, men jeg vet å søke min oppfinsomhet.
Sette meg i perspektiv og få meg ett helt nytt forbanna liv.