Gulvet

Kan jeg rive av meg filteret? Jeg er livredd. Kan jeg skrive dette? Jeg er da ingen forfatter.

Det er hun. Og jeg er fanget av henne.

Deg. Det hun ikke har gitt, har du gitt. Språket. Jeg var inni henne før jeg møtte deg. Og de vonde følelsene kommer tilbake. Hvorfor skal jeg gjøre dette. Jeg kommer jo ikke til å gå.
Det er for tidlig. Jeg vil forsvinne når jeg møter deg. For det er alltid det som skjer. Møtene holder ikke. Det blir alltid mer enn to, tre aprikoser etterpå, som kan ta plassen, når jeg har skjøvet meg selv vekk. Som hun tok plassen. Fylte meg med sitt og aldri forsto. Ikke før det var for sent, og ikke da heller. Det er for sent, og aprikosene må alltid være der. Noe må fylle når jeg ikke fyller.

Om jeg sender spiller ingen rolle. Møtet mellom deg og meg vil ikke skje. Hvordan kan jeg ydmyke henne sånn? Utlevere, åpne. Nyansere noe så enkelt som at du er meg og jeg er deg. Og hvem er det for. Deg, meg eller henne. Det skal være for meg selv, tenker jeg. Men det er aldri det. Det er alltid for dere. Alltid for de andre. Og hvor lenge skal det være sånn. Til nå?

Er det slutt nå?

Når du gir meg denne muligheten og jeg griper den. Vil jeg gripe den. Må. Det er ordet. Det er ingenting som vil. Alt er må. Vil gikk til grunne før hun vokste opp. Eller vil vokste opp inne i deg. Men Hanne vil, og da må jeg.

Det er helt stille. Jeg ligger her av fri vilje? Det piper i hodet. Tre barn fikk du. Tre jenter. Men du var ingen kvinne. Du var sønnen han aldri fikk.
Hvor er aprikosene?

Noen ganger ser jeg deg. Jeg ser den sønnen. Jeg kjenner noe da. Det er mildere, nesten varmt. Som solen, kjent gjennom glasset. Da vil jeg vite hvem du er. Den du aldri har vært, men som finnes? Da kan jeg se forbi. Gi deg det du ikke kan gi deg selv. Ro til hjertet som alltid slår, hvile til din hjelpende hånd. Jeg slukker godheten i deg som ikke er vil, men må. Det må til mamma, hvis jeg skal finnes.
Hvis jeg skal finnes.

Så kort varer det, så er kanten der igjen. Den du også snakker om. Jeg har den i meg, og noen ganger kjenner jeg meg som deg. Er det ikke det som virker da, er det ikke derfor vi leser. Eller blir det for nært, som hun og meg. Fortellingen om de to som vokste sammen.

Historien vil ikke gjenta seg, jeg vil ikke komme deg nær. Derfor kommer jeg ikke. Derfor blir jeg her. Enerom. Det er for meg. Det er bare her, på gulvet, jeg finnes. Her skapes formen og her holder den seg. I møte med deg vil den flyte ut. Linjene vil forsvinne og jeg teller sekunder. Bruker det jeg har for å holde øynene dine. Hva ser de? Kan de holde meg fast. Kan jeg finnes i dem, når jeg ikke finnes i mine egne.

Om du så meg nå. I det faste. Kalde føtter. Kald fortvilelse. Fremmed for deg, for alltid. Ingen kjenner det her, så jeg fanger det. Inn i tastaturet. Men fanger jeg det? Hvordan fange når man ikke kjenner.

Jeg må bli liggende her. Til jeg kan reise meg. Hva har dette gitt meg? Jeg stiller så mange spørsmål og forventer at du svarer. Men hvem skal du svare når du aldri blir spurt.

Hun sa alltid dette: nå er du god. Hun spurte aldri. Teksten spør, men kommer aldri dypt nok. Ordene leiter. De vil alltid leite, alltid være, som det der nede. Prøve å gå i møte- en evig bestrebelse. Jage, klunke borti, si hei. Men alltid en avstand, som du ikke holdt.

Oslo, 25. mars 2014