Et dikt om livet

Lever vi virkelig?

eller er livet bare en fantasi?

Finnes det et indre liv?

Er følelser det samme som bølger når det blåser vind?

eller er det bare en blanding av dopamin og serotonin som hjernen din blander sammen til ei salig røre av tankespinn?

Er drømmer bare tanker som vi tenker i vårt eget sinn?

Er opplevelsen av livet mer subjektiv enn objektiv?

eller er det begge deler på en og samme tid?

Det er mange spørsmål man kan stille før man sovner inn.

I bunn og grunn er livet en lærdom.

En reise uten mening i.

Ingen mening er det samme som å krige for å vinne freden,

Å grine for å kjenne gleden.

Å skrike for å glemme vreden.

Det er dumt å være ung når ingen tar deg for ditt ord,

og når den alkisen i parken alle snakker om, er din mor...

Den følelsen er vond.

I tunge stunder er det tungt.

men det handler om å ikke gi opp,

Ikke tenk på de gale valgene du tok.

Det gjelder å se framover, og ikke ned.

En dag skal du finne fred.

Men den freden får du ikke gjennom selvmord med et rep.

Ikke tro på det du tenker om deg selv,

du er så mye mer.

Ta de grep du må i livet,

ikke la deg trykke ned.