Eksistensiell krise

Jeg spurte meg selv:
Hva er meningen med livet?
Hvorfor lever jeg
under dette himmelhvelv?

Jeg trengte et svar,
håpet at Gud hørte min bønn,
trodde på min barnelærdom,
at Gud er min far.

Forgjeves jeg ventet,
stengte meg inne,
fikk angst og tårer,
salt som havet.

Frykten hindret meg
fra å ta livet,
tanker om helvete
og himmelens veg.

Jeg mistet troen
ble nattens barn,
for jeg flyktet
fra lyset og dagen.

I mitt hjerte jeg slet,
fikk ingen fred,
fra budets ord
og vond samvittighet.

Da hørte jeg ord
i en radio-andakt
at Gud elsker alle
mennesker på jord.

På nytt ble håpet tent
om at dette er livet
å tro på Jesus
som Gud har sendt.

Nå vil jeg reise
til min moder, broder og søster
og fortelle om Gud fader
som ber meg hilse.